Ophelia

Trene strmmer p innsiden av kinnene. To bekker mtes til en fossende elv. Elva skyller mitt bldende hjerte. Magen fylles og blir tung. Vsken samler seg, vannstanden stiger. Lungene fylles, halsen fylles. Jeg fr ikke puste. Snart drukner jeg. Det er vondt, men ingen ulykke. Det er ikke et mord. Det er min feil, jeg lot trene samle seg opp. Jeg er alene ansvarlig. Vannet fortsetter fosse, jeg hikster enda etter luft. Det er fortsatt tid. Du kan redde meg. Men vr rask!

Fra hodet ramler det ord. Tunge, gr, harde, kalde. Som steiner. Et steinsprang av det jeg burde fortalt. Steiner for hver gang jeg burde sagt ifra. Store steiner, spisse, svarte. En ansamling av blokker raser mot magen. De synker mot bnn og gjr meg enda tyngre. n etter n, deretter mange samtidig, s enda fler. Vannstanden stiger igjen, mer for hvert plask, mer for hvert ord. Jeg har ingen pust holde. Lungene er fylt med steiner, blod og saltvann. Jeg blir svimmel, farger grner, jeg vet dette er slutten. Men du kan fortsatt redde meg. Om du er rask.

Snakk til meg. Si ordene mine, syng dem. Plukk opp steinene og gi dem vinger. Slipp dem fri. Stryk igjen ynene mine og kyss meg. Lukk dine yne ogs, s jeg kan la trene renne p utsiden. Tm meg for alt det vonde. Hold rundt meg og ikke gi slipp fr jeg er trr. Vis meg tlmod og nrhet til jeg vger rekke deg det som er igjen av meg.

3 kommentarer

apple

26.02.2011 kl.23:34

vakkert skrevet.

African Queen

27.02.2011 kl.02:22

Takk :)

Bianca Emilia

01.03.2011 kl.09:08

Nydelig.

Skriv en ny kommentar

hits