Ophelia

Tårene strømmer på innsiden av kinnene. To bekker møtes til en fossende elv. Elva skyller mitt blødende hjerte. Magen fylles og blir tung. Væsken samler seg, vannstanden stiger.  Lungene fylles, halsen fylles. Jeg får ikke puste. Snart drukner jeg. Det er vondt, men ingen ulykke. Det er ikke et mord. Det er min feil, jeg lot tårene samle seg opp. Jeg er alene ansvarlig.  Vannet fortsetter å fosse, jeg hikster enda etter luft. Det er fortsatt tid. Du kan redde meg. Men vær rask!

Fra hodet ramler det ord. Tunge, grå, harde, kalde. Som steiner. Et steinsprang av det jeg burde fortalt. Steiner for hver gang jeg burde sagt ifra. Store steiner, spisse, svarte. En ansamling av blokker raser mot magen. De synker mot bånn og gjør meg enda tyngre. Én etter én, deretter  mange samtidig, så enda fler. Vannstanden stiger igjen, mer for hvert plask, mer for hvert ord. Jeg har ingen pust å holde. Lungene er fylt med steiner, blod og saltvann. Jeg blir svimmel, farger gråner, jeg vet dette er slutten. Men du kan fortsatt redde meg. Om du er rask.

Snakk til meg. Si ordene mine, syng dem. Plukk opp steinene og gi dem vinger. Slipp dem fri. Stryk igjen øynene mine og kyss meg. Lukk dine øyne også, så jeg kan la tårene renne på utsiden. Tøm meg for alt det vonde. Hold rundt meg og ikke gi slipp før jeg er tørr. Vis meg tålmod og nærhet til jeg våger å rekke deg det som er igjen av meg.

3 kommentarer

apple

26.02.2011 kl.23:34

vakkert skrevet.

African Queen

27.02.2011 kl.02:22

Takk :)

Bianca Emilia

01.03.2011 kl.09:08

Nydelig.

Skriv en ny kommentar

hits