Raske ærlige ord på trappa

Jeg kan ikke tilgi. Ikke det, ikke deg. Før prøvde jeg, nå vil jeg ikke. Jeg ønsker ikke at du skal ha det godt. Heller ikke vondt. Når det kommer til deg er jeg likegyldig. Det var et punkt hvor jeg var glad i deg. Jeg nådde dette punktet flere ganger. Nå er punktet borte, tilintetgjort. Det er slik jeg egentlig vil ha det. Nå slipper jeg å prøve, jeg slipper å tenke på å være glad i deg. Det er befriende. Jeg kan leve mine følelser slik de egentlig er. Du trenger ikke ta del i de. Jeg aksepterer kroppens valg om å stenge deg ute, men jeg er usikker på om omgivelsene respekterer dette. Vil de forstå? Vil du forstå? Jeg vet du ikke skjønner hva du gjør. Du ser ikke at hvert minste klor åpner det dype såret. Kloret du har glemt og som jeg ønsker å glemme. Så, vil du respektere mitt valg, eller må jeg fortsette å late som? Jeg ønsker ikke å leve med ei maske lengre, jeg vil la huden puste. Men om tiden ikke er inne for dette, vil jeg fortsette å smile. 





4 kommentarer

krema

02.05.2010 kl.00:05

det stedet kjenenr jeg igjen::) fint skrevet, det er veldig deg impulsiv skrevet føles det som ihvertfall

nuss

fredrikke dorothea bolette

04.05.2010 kl.00:26

jeg vet hvordan det, på en måte. det er rart, egentlig.

bildet passet bra til teksten.

du er fliiiink!

/fredrikke

Naffie<3

01.06.2010 kl.11:25

Aww jeg vet akkurat hvordan det føles desvere, trodde jeg ikke skulle gjøre det noengang igjen men slik er det og slik blir det man lærer av sine feil og nå i ettertid vet jeg at Allah har beskyttet meg med mange år fra vondt og dårlige tider, og alt har en grunn, Alhamdulillah for alt , tusen takk for at du greier å sette ord på mine følelser..

s

11.07.2010 kl.13:30

Jeg elsker tekstene dine!

Skriv en ny kommentar

hits