En ny venn

Jeg har lenge lovet flere at så snart jeg har lest ferdig det smertefulle kapitlet jeg i noen dager har forsøkt å stabbe meg gjennom, skal det komme noe skriv her på bloggen. Innlegg som hyller griseinfulensa og turistetende maneter, oppskrift på kjeramikkstekepanner som det stekes brød på, en skildring av mitt møte med en ufattelig liten nektarslukende fugl, forberedende innlegg om den matfrodige måneden ramadan og filosoferende svada om tid. Det viktigse er nå at innlegget ikke inneholder bilder av døde fluer eller andre forstyrrende elementer. Å lange ut med halvtomme løfter med sirup på er nådig noe jeg vil bli kjent for, derforbryter jeg løftet og skyver heller boka til side for å prioriterer en introduksjon av min nye venn.


For nesten ei uke siden satt jeg ved pulten min og leste med balkongdøra åpen, slik jeg for det meste har sittet i sommer. Snikende mellom min egen høytlesning hører jeg en lyd jeg, merkelig nok, oppfatter som svært kjent. Et opphør i lesing må til før jeg innser at det ikke er hallusinasjon som forstyrrer konsentrasjonen. En elefant trompeterer lange og skarpe toner som skjærer den hete augustlufta i flere klamme deler. Hva i all verden! tenker jeg, som om jeg skulle vært ei gammel kjærring fra Sarpsborg. Det tar meg to og et halvt byks mot gelenderet på balkongen, så står jeg der og speider. Det nærmeste elefant jeg kommer en en liten gutt med tre ganger normal størrelse på ørene. Lyden av elefant stanser ikke. En konstant uklar tuting som kommer nærmere og nærmere. Jeg myser ut mot nabolaget, kanskje er det en ytterst liten elefant bak ei av søppelkassne eller i handlekurven til nabodama. Igjen, ingen elefant. Full av skuffelse setter jeg meg ned igjen for å lese videre. Men lyden blir ikke borte. 3735179148019676a6c


Etter å ha vent meg til tutinga legger jeg merke til at den ikke er så uklar og uforståelig lenger. Det var som å tilegne seg dyrespråklige egenskaper på få minutter, som at mine latente genkoder for elefantspråkforståelse plutselig skrudde seg på. Jeg var overrasket og ikke minst lykkelig! Hvem har vel ikke lurt på hva disse grå, langnesa skapningene har å si? Jeg både skjerpet og spisset ørene slik man lærer i norske barnehager og skoler. Og der kunne jeg høre det. Ord, melodier, sukking og syting. Hva i alle dager! utbrøt jeg like gammeldags som forrige spontane utbrudd. Elefanten hadde helt klart noe viktig å oie seg over. Takket være Sissel, Fenny , Anne og en rekke barnehageassistenter fikk jeg etter hvert dekodert jammringa.

sadelephant


Elefanten var hjemløs, venneløs, og aldeles trist! Det er en fæl verden som kan la en stakkars elefant ha det slikt. Jeg kunne ikke annet enn å tilby stakkaren en hjem her hos meg. Det tok ikke lange tiden før vi ble venner heller. Nå har det seg slik at elefanten, som foreløpig ikke har introdusert seg selv med noe navn, har en meget dominerende personlighet, og mener han har rett til å dirigere meg i sving med både rydding, vasking og kjøkkenaktiviteter. Han er veldig renslig av seg og med det faktum at han mangler en kropp å utføre slike handlinger med, blir jeg hans medium til rent og pent hus med spisevennlige objekter klar til etings.




Hva synes du er riktig å gjøre med triste og ensomme elefanter?

10 kommentarer

Gravgang

16.08.2009 kl.01:37

Tusen takk, hyggelig at du stakk innom! :)-Stian / www.gravgang.com

Thomas L

16.08.2009 kl.05:27

Triste elefanter bør gis en annen trist elefant.Godt sagt selv!

fredrikke

16.08.2009 kl.13:35

hihi.så fint.da får vi ta opp brevskrivninga igjen! :Dwoohoo.ja. han med krøllene er finest./fredrikke

Rindal

16.08.2009 kl.13:41

Woppetiho! Nå kan jeg lese tryggt. Hvis det er høy gammel-kjerring.faktor over å si "Hva i all verden!" og "Hva i alle dager", så har jeg høyere mental alder enn jeg trodde. "I all verdens land og rike" er favoritten min. Jeg syns det er fantastisk at du tar deg av han, selvom han er krevende, og jeg syns det er fantastik at du skjønner at det virkelig er snakk om en hjemløs ensom og kroppløs elefant. Folk med mindre brainpower hadde ikke skjønnte det, det er jeg sikker på. Pizzahjulet er fra IKEA, halve livet mitt er fra IKEA.

Vebjqrn

16.08.2009 kl.22:44

Dama i butikken som lurte på om eg handla for bestemor mi...

frkmirjam

17.08.2009 kl.08:52

sv: Hihi, daså. :)

Vebjqrn

17.08.2009 kl.20:07

Haha, den er jo bere fin ja!Tar du eit gangfelt i negativ blir det plutselig mykje kvitt ;-)

Linn Elisabeth

18.08.2009 kl.15:35

Synes ensomme triste elefanter er trivelige dyr jeg ;) Hva med å finne en venn til ham da? ;PSv: Utrolig hyggelig at du likte innleggene mine og ble inspirert av dem! Kjempekjekt å høre :) Hyggelig å høre fra deg også, tenker på deg - skal linke deg med en gang slik at jeg lettere både kommer på og finner deg!!Stor klem!

krema<3

20.08.2009 kl.00:26

Du fant elefanten!!!:D..mn ryddinga har kanskje andre baktanker,mohaha

African Queen

20.08.2009 kl.13:30

Karima. Du er ikke morsom. Ryddinga har IKKE hvite, store, glatte, perlefulle og vanskelige å bevege seg i baktanter. Baktanken har definitivt ikke samme effekt som kokain. Men den har bivirkninger. Nesten like ille som kokain, nemlig slitte negler.....

Skriv en ny kommentar

hits