Dit



3658026981eb2f3c23e7





Jeg står på ei bru mellom to fjell. Ei bru av tau og morkna treplanker. Omtrent på midten, med fingrene hardt om tauet. Jeg har mistet forbindelse med dem, jeg kjenner dem ikke lenger. Ingen følelse i fingrene, ingen følelse i meg. Beina skjelver. Under brua jager ei elv. Jeg tør nesten ikke se ned. Lengre borte kan jeg høre fossen storme, et sultent brøl. Hopp, hopp, hopp! fraser den. Det hadde vært lett. Enkle bevegelser, et fall, om få sekunder er det over. Vinden vekker brua igjen. Jeg kjemper en stund etter balanse, kjemper mot tyngdekrafta. Krafta som aldri skulle få meg, den som fikk meg hit. Jeg står på brua mellom to fjelltopper; den ene kjent, varm, trygg og beskyttende. Den andre vet jeg ikke. Jeg har aldri vært der, aldri sett, aldri tatt på, aldri følt. Jeg kjenner ikke lukta av de bolmster, ikke stikkene av de torner. Bølgene hvisker ord jeg alltid visste, fossen kjefter babbel jeg ønsker å høre, fuglene minner meg på at jeg snart må gå. Brua holder meg ikke lenge, snart klarer ikke hendene holde tauet sammen, raskt rakner det, da får fossen og tyngdekrafta vilja si. Skal jeg forbi oppe, må jeg løpe, uansett hvilken vei. Rive løs fingrene. Og løpe. Jeg trenger ikke tenke, jeg har tenkt nok. Brua holder ikke flere tanker. Jeg vet hvilken vei. Slipp!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits