Nattens helter

Etter to hele uker uten blogging synes jeg det er på sin plass å slå av en unnskyldning. Fantastisk at unnskyldningen min skulle være så sær og spennende, og innfatte min far i pyjamas.


Natt til torsdag, forrige torsdag, altså for nesten to uker siden. Jeg hadde sittet oppe en stund og snakket med venner og bekjente på vår alles kjære msn. Som vanlig var msnpratet det siste jeg brukte energi på det døgnet. Jeg bestemte meg for å legge meg til å sove. John Blund hadde ikke kommet med søvnstøvet sitt, tross at de to viserne på bamseklokka mi samarbeidet om formidlinga av klokkeslettet ti over ett. For å roe ned tanker og tvinge musklene i kroppen til å hvile, plugget jeg høretelefoner inn i hvert øre og satte på Mozart. Jeg kjente at musklene i nakken begynte å slappe mer og mer av. Hjernecellene slapp sakte taket i tankene slik at de kunne forsvinne ut av bevisstheten. Etter hvert følte jeg roen senke seg. Øyelokkene slutter å vise film av minner og drømmer. Hjernecellene pustet rolig i takt med lungene. Hjertet slo blodet rolig og selvsikkert rundt i kroppen, gjennom hver sovende muskel. Musikken i ørene spilte seg gjennom kroppen og lagde en personlig vri av seg selv idet den gikk i samarbeid med hjertet og lungenes symfoni. Siljes første symfoni ble spilt i hver celle, hvert fiber. Øyelokkene fikk tyngde og hvilte på øyeeplet som et tykt teppe. Roen var et faktum.


Metall mot metall. En skjærende lyd av kaldt metall mot sitt eget speilbilde. Lyden skraper margen ut av hvert bein og forblir i det hule skjelettet mens det prøver å gnage seg ut til organene. Det rykker i hver nerve, hjertet bruker makt for å presse lyden ut av blodet, hjernecellene våkner i sjokk og hver fiber holder seg for ørene. Lyden knuser bein igjen. Bikkja har for lengst adressert lyden og står på to bein opp mot dør og gjør. Jeg kjenner irritasjon og forbannelse sluker roen som for bare sekunder siden satt så behagelig i hver celle. Hver muskel anstrenger seg og får lyst til å slå. Ingen har tid til å tenke på verken frykt eller engstelighet. Hvem faen er det som bråke rett utafor mi dør ?! Sinnet spiser opp både høflighet og sjenanse, og legger trykk og vekt på hele seks ord i ei kort setning. Bikkja fortsetter å gjø, som en deltaker i levenet. Jeg snur meg på mave med ansiktet mot ei pute, og legger ei anna over hodet mens jeg presser begge endene mot ørene. Jævla bråk!


Bare sekunder etter gikk det opp for meg at kjernen til lyden var verd å utforske. Jeg var ikke den eneste med denne ideen. Idet tankene mine hadde nådd hjernecellene igjen og informert om diverse mulige farer som kunne være kilden til levenet, ringte telefonen til pappa. Naboen hadde naturlig nok også hørt lyden, han hadde i tillegg vært rask med å bevege seg mot vinduet som speidet ut mot der lyden kunne tenkes å komme fra. Han hadde observert en liten gjeng unge menn som stod mistenksomt nær telefonledningen som hang litt etter jordskjelvet. Naboen kunne fortelle at pøblene stod der ennå. Pappa kastet seg raskt opp av senga og kom seg på beina. Han så ganske smukk ut der han løp ned mot ytterdøra i en stripene pysj og kanintøfler som han for øvrig ikke eier. I samarbeid med vår nokså attraktive nabo, også iført pyjamas, fikk pappa jaget bort pøblene. Kabelen hadde mistet taket på stolpen den er ment å holde seg fast i og var skåret opp på flere steder; tydelig ?forsøkt stjålet? (fikk jeg høre). De to pyjamaskledde måtte dermed gjøre den tapre jobben å heise kabelen opp igjen. I nattens mull og mørke ble nabolagets vindu til den store verden, telefonkobling og min blogg festet til et vindu i tredje etasje.

                           

detogodenaboene3125782c

Jeg kan ikke noe for at jeg tenkte på ?de to gode naboer? som pleide å være på barne-tv da jeg var lita og var ufattelig dårlige til å vurdere sin egen bæreevne. Pappa og naboen gjorde sitt beste i å leke vaktmestere for seg selv med seriøse blikk og en enorm stolthet da jobben var utført. I likhet med disse to barne-tv figurene ble ikke resultatet som ønsket da Mister Nabo og pappa skulle fikse problemet med kabelen. Trådene i kabelen var avklipt, dermed har ingen i nabolaget hatt verken telefon eller nett inntil nå.


Derfor er det jeg ikke har blogget. Jeg har ikke hatt nett. Og om det er noen av dere som har empati nok til å lure på om jeg fikk sove den natta, kan jeg roe dere med at jeg lo meg i søvn. Men øyelokkene sluttet ikke å spille film. Tapen av nattens helter i action gikk i reprise i mange timer, og spilles faktisk akkurat nå.

11 kommentarer

Leander

30.09.2008 kl.16:55

Hahaha, for en historie!

Rindal

30.09.2008 kl.17:28

Deilig å høre fra deg igjen! :DOg, jeg må virkelig si at unskydlningen din var strålende :D

Rindal

30.09.2008 kl.17:29

*undskyldningen heter det kanskje.

Rindal

30.09.2008 kl.17:42

haha, jeg synes også det er en fin drøm x)

Leander

30.09.2008 kl.17:50

Hehe.Takk for kommentarene på bildene!

Tore R.

30.09.2008 kl.17:55

Livet byr på mange absurde gleder opp igjennom...

Rock-Smile

30.09.2008 kl.22:06

Herlig :DDu skriver så bra :)

Sara

01.10.2008 kl.01:10

Pysjamas og kanintøfler? Dét hadde jeg likt å sett :D minner meg litt om min egen pappa egentlig;pEid moubarek Silje! Luv u! <3

Nilei

01.10.2008 kl.16:23

Fascinerende story. Hoho :) Du er så flink til å skrive, det er nesten skummelt.

Tove

01.10.2008 kl.21:32

Weee, spennendes! Kanskje ikke så festlig, men underholdene likevel... :)Bra alt står bra til med deg!! :D

Sweethabiba

12.10.2008 kl.18:19

skulle ha vøre ei floge på veggen !!

Skriv en ny kommentar

hits