AfricanQueen

Dødtid er muligens noe av det mest unyttige vi bruker tid på. Tiden går, men den er altså død. Ingen sørger over dødtid, men vi irriterer oss kraftig over den. Kan vi ikke bare hoppe over denne døde tiden? Kan vi ikke bare flytte den til et sted der vi trenger mer tid? Kan vi ikke bare flytte den tiden vi bruker mens vi står i køen på Meny, til en morgen vi har forsovet oss? Det hadde vært genialt.

Jeg har masse dødtid. Noenganger virker det som det ikke er så mye av den levende tiden igjen i livet mitt. Jeg er ikke så flink til å bruke denne tiden på noe fornuftig heller. Jeg kunne da ha lest mer? Skrevet mer, ryddet, laget noe, skrevet postkort, gå en tur ut eller se en tegnefilm sammen med småsøsken. Somregel sover jeg bort dødtid. Men noenganger gjør jeg ikke det engang. Som nå. Klokken er halv tre. Mellom ett og fem på sommeren i Algerie er alt dødt. Tiden og, selvfølgelig. Butikkene er stengte. Gatene er tomme. Alt er stille. Utenom en bil eller motorsykkel som brummer forbi en gang iblant. Noen ganger kan en høre en eller annen barnestemme som sutrer fulgt av to-tre ord i voksenstemme. Så blir det stille igjen.

                                 
En slik stillhet er mer en forstyrrelse enn ro. Tankene har det for stille, de har ingen ujevnheter å stjele energi fra. Dermed blir de også stille. Mange vil tro dette resulterer i en dyp følelse av fred, men det gjør det ikke. Jeg distraheres av stillheten og klarer ikke formidle gårsdagens opplevelser. Selvom dagen i går ikke inneholdt noen form for worldbreaking news, skulle jeg ønske jeg kunne fortelle om shoppingturen med mor og småsøstre. Jeg vil fortelle om de fine sandalene i skinn jeg kjøpte, haremsbuksa og sigøynerskjørtet jeg ikke kunne gå fra fordi de var på salg til bare 200 dinar per plagg. Jeg må da klare å gi dere en innlevelse i hvordan mannen foran det store bordet med en haug av barneklær på skreik som en gal. Han ville ha penger! Kom med penga deres! Bare 200 dinar per plagg! Kom med penger, jeg vil ha penger!! Jeg vil også beskrive blikket til mamma da hun hadde presset seg fram, forbi alle de breie rumpene, og hadde fått tak i ei kortbukse til lillebror. Jeg vil beskrive ansiktsuttrykket hennes og det halvveis irriterte, halvveis oppgitte sukket som slapp ut av henne da hun slapp kortbuksa, fordi hun ble bedt om å betale 400 dinar ikke 200. Bare fordi jeg er utlending, raste det gjennom hodet hennes.

                               
Jeg må fortelle om frykten for de nye sandalene mine da jeg måtte legge de igjen utenfor matbutikken ved siden av en mann som absolutt ikke så ut som han var til å stole på. Og for å ikke å ha svertet ham, må jeg nok følge opp med å si at han var til å stole på. Kanskje han til og med var snill.

Dessuten kjøpte jeg meg en krone. En plastkrone til 50 dinar. Den er nå en del av hvert eneste 'dagens outfit' framover (nesten).

I går var også dagen da vi alle fikk erfart at lillebror på 8 år kan forsvare seg. Det er derfor uheldig at jeg ikke klarer å gjengi slaget lillesøster fikk i brystet som sendte henne rett på sykehus. En veldig ubehagelig og skremmende situasjon. Det var en test på samvittigheten til lillebror òg, han kom hjem gråtende og var livredd for hvordan det skulle gå med lillesøster. Det gikk jo ganske bra. Han hadde slått ut pusten på henne og dette hadde endt med krampe på grunn av oksygenmangel. Nå har iallefall gutten lært. Tror ikke han slår noen i brystet mer, med mindre han forviller seg inn i en eller annen slåsskamp ute. Men det er han da for god til.

                                                          
Uansett, og siden jeg ikke får konsentrert meg nok til å blogge i dag heller, tar jeg meg en blund, og senere en joggetur. Så får du som leser dette noen spørsmål å svare på når du kommer til neste linje.

1. Hva gjør du når du blir tvunget til å leve gjennom død tid?
2. Har du noen gang slått noen så personen havnet på sykehus?
3. Skriver / tenker du best når det er helt stille rundt deg?