AfricanQueen

Jeg savner å blogge. Savner å ha så god kontakt med meg selv at jeg kan skrive om det jeg føler. Jeg vet ikke hva jeg føler. Jeg kjenner ikke den jeg er. Jeg er ikke meg selv. Jeg har lenge prøvd å finne ut når det skjedde, når jeg sluttet å være ærlig. 

Snart er jeg 23 år. Jeg har ikke oppnådd noen av målene jeg satte meg. Jeg er ikke der jeg vil være. Gjør ikke det jeg vil gjøre. Er ikke den jeg ønsker å være. Jeg sitter fast. For å komme løs må jeg gjøre noe drastisk. Noe så drastisk at det kan koste meg alt jeg har. Det skremmer meg ikke. Ingen ting skremmer meg. Jeg er for lei, altfor lei. 

Jeg trenger nye ark. Blanke ark. Bar bakke. Jeg må starte på nytt. Alene. 

Nå har jeg gjort det igjen. Kledd meg naken og gått ut i kulda. Uten noen form for beskyttelse. Avkledd som før, livredd som alltid. Kommer du til å fyre av skuddene? Selvfølgelig. Du gjør det hver gang, dere gjør det hver gang. Jeg har aldri tjent på dere. Men selv uten noen ting å miste er jeg redd for å miste deg. Du er ikke min, men jeg klamrer meg til deg. Igjen og igjen. Jeg lærer aldri at jeg må slippe taket, la deg gå. Gå selv. Jeg blir alltid stående, til du snur deg. For du snur deg. Hvorfor snur du deg? Hvorfor tar du de stegene bakover? Hvorfor kan du ikke bare gå vekk? Jeg skjønner det ikke. Jeg vil ikke vite. Jeg vil at du skal gå litt til, litt mer tilbake, helt hit hvor jeg står. Der du slapp. Det stedet jeg aldri ga slipp på. Du har fortsatt noen skritt igjen. Bare litt til nå. Jeg trodde du var nære, så jeg lot klærne falle. Men du var ikke nær, og nå har jeg skremt deg lengre bort. Jeg venter på skuddet. 

Jeg vil ha barn. Jeg vil føle nærhet. Gi kjærlighet. Vite at jeg er viktig for en annen. Det viktigste, den viktigste. Jeg vil gi, alt jeg har, for en jeg elsker. En som blindt elsker meg. En som ikke vet bedre. Jeg vil være den eneste. En ingen kan erstatte. Er det egoistisk å ønske seg barn om man gjør så for egen tilfredsstillelse? Egen selvfølelse? For å føle seg viktig. For å være nødvendig. 

I brought children into this dark world because it needed the light that only a child can bring.  ~Liz Armbruster

-Hvorfor ønkser andre seg barn? Hvilken intensjon er den riktige? 

Vær der. Vær der for meg. Ta den rollen du vil, så lenge det er en rolle i mitt liv. I mitt sirkus, min tragedie. Du vet hvor jeg vil ha deg, hvem jeg vil du skal være, men dette er et åpent spill. Du kan være den du vil. Bare du blir. Jeg vil aldri feste tråder til kroppen din. Den vil forbli din, uansett hvilken scene du står på. Jeg arrangerer ikke stykket, det gjør kun Gud, men du kan ytre deg gjennom din tolkning. Du kan velge å være deg selv. Hvem vil du være? Hvilke sko vil du fylle? For du vil fylle dem alle. Ingen vil fylle dine. Jeg er redd for å be deg velge, redd for å gi deg frihet. Men frihet er ikke i mine hender, den er i dine. Det er du som holder meg fast. Du som opptar flere roller, du  som hindrer meg i å falle på plass der du ønsker jeg skal sitte. Jeg har ingen frihet, jeg er bundet av ordene du sa. De som aldri blir borte. Følelsene som aldri faller til ro. Du har knytt tråder til min kropp, både armer og bein er i din makt. Du vet det. Du vet det for godt. Skal du gjøre noe med det? Vil du tilby meg en rolle i ditt liv? Hvor lenge skal jeg henge her og vente. Sett meg ned. 

Når savnet er en naturlig del av hverdagen. Smerten har blitt en del av meg. Trygghet, i den form du ga meg, er så fremmed at det er vanskelig å huske hvordan den føltes. Men jeg lengter fortsatt. For selv om alle veier til deg sklir lengre og lengre fra meg, og jeg vet du har tatt steget videre i livet, klarer jeg ikke gi slipp på håpet. Håpet om at du en dag allikevel vil komme tilbake. Selv om jeg ikke fortjener det, tross i at jeg er en helt ordinær jente uten  mye ekstra. Fordi jeg er meg. Kanskje du elsker meg. Hva om du bare trenger tid, litt tid å tenke, tid uten meg, for å innse hvor mye jeg betyr for deg. At du ikke vil leve uten meg.  Det er et tomt håp. Urealistisk. Du kommer ikke tilbake, du er her fortsatt. Ikke som den du var, men allikevel den du alltid har vært; en venn. Intet mer, intet mindre. Min venn. En jeg kan betro meg til, en jeg er glad i. Det er tamt. Før satte jeg pris på vennsakpet, før jeg visste du kunne være så mye mer. 

Du er som ei god bok. Et eventyr, ei herlig fortelling om alt jeg drømte om. Deilige, gripende ord. Ei bok jeg ikke klarte å legge fra meg. Du holdt meg oppe om nettene, enten jeg åpnet deg eller ikke. Tankene ble formet av deg, jeg levde i deg. I din verden, den du formulerte så godt, mitt Neverland. Alt som stod var så virkelig. Skrivefeil ble så små. Kapittel for kapittel, raste jeg gjennom, sulten for mer. Papirkutt er ikke vonde når du får dem, de merkes ikke før senere. Jeg merket ikke mine, blodet dekket ikke for bokstavene, ordene, deg. Fort bladde jeg gjennom deg, allikevel ble du nøye lest. Hver setning er husket, jeg glemmer ikke minner. For mens du lå åpen i mine hender, var du min virkelighet. Alt rundt virket oppdiktet, en dårlig pocketbok, ingen klassiker. Jeg var så oppslukt i deg at jeg ikke la merke til at sidene samlet seg i venstre hånd. Vekta skulle ikke kjennes enda. Mot høyre ble du tynnere. Hånda ble lettere og lettere, snart ble den tom. Da skulle vekta kjennes. Når du var opplest. Som ei god bok med en plutselig slutt. Sidene la seg gradvis fra høyre til venste, allikevel kom slutten så brått. For man vil ikke at ei bok som deg skal slutte. Ei bok som har levd seg inn i margen, inn i hodet, inn i hjertet. Ei fortelling man husker som si eiga. Ord man selv har begynt å bruke, tanker man har tatt til seg, personer man er glad i. Alt mellom praktbind som ikke kan åpnes igjen. For boka er ikke mi, den går på rundgang. Jeg har hatt mi tid med deg, du er lest, erfart og elsket. Nå skal du videre. Kanskje beholder hun deg, kanksje ikke.

(Bilde: vinnerbildet av Valentine's konkurransen på Fotomorro-Facebook)

I dag tenkte jeg å bli meg selv igjen, nå som jeg har vært hun der så lenge.

Jeg er lei av å være den jeg har lata som jeg er. Dritt lei av å gå på tærne bare fordi teite folk har strødd meninger og forventinger over alt. Jeg gidder ikke la andres frekkhet lure meg til å tro at det å la være og si ifra er høflighet. Jeg bryr meg ikke om å formulere ordene 'oppdragent' heller. Faen ta! Jeg skal finne tilbake til den gi faen-attituden jeg hadde en periode. Drite i alt det tullet om å være snill og grei og sånn. Snill er egentlig det teiteste ordet som finnes, det er verken noe kompliment eller karakteristikon. 'Snill og grei' er noe man sier om folk man misliker, men ikke tar på seg bryet med å fortelle hvor dull de er. 'Snill og grei' er den ordkombinasjonen med minst mening. Jeg vil ikke være 'snill og grei'. Faen om jeg skal være 'snill og grei'.

Kasnkje høres jeg ut som en trassig og sur fjortis på familietreff. Men jeg er ikke det! Jeg er en opprørsk ung kvinne i tjueåra. Jeg er opprørsk mot krefter så seiglivede som Ghadaffi og Mobarek til sammen. Jeg skal styrte den overdrevne høfligheta jeg har blitt mata med. For er det noe jeg kommer til å klage på foreldra mine over er det akkurat den. Hvilken tjueenåring i dag neier når hun hilser på en gamling liksom?! Jeg skal slutte å neie, om det så krever at jeg skal teipe sammen knæra og gå som om jeg har hemorider. Neiing kommer helt sikkert til å koste meg jobben, huset og ekteskapet jeg enda ikke besitter. Også kommer jeg til å bli alkoholiker. Faens neiing.

Nå skal jeg spille CityVille på Facebook. Det kan bare være så harry det vil, jeg gir blanke. Profilen min kan bare fylles med forespørsler om fuglefrø og økser, jeg har ikke noe image å opprettholde.

Også er jeg ikke søt. Jeg er faen meg ikke søt!

(bilde fra google)

Tårene strømmer på innsiden av kinnene. To bekker møtes til en fossende elv. Elva skyller mitt blødende hjerte. Magen fylles og blir tung. Væsken samler seg, vannstanden stiger.  Lungene fylles, halsen fylles. Jeg får ikke puste. Snart drukner jeg. Det er vondt, men ingen ulykke. Det er ikke et mord. Det er min feil, jeg lot tårene samle seg opp. Jeg er alene ansvarlig.  Vannet fortsetter å fosse, jeg hikster enda etter luft. Det er fortsatt tid. Du kan redde meg. Men vær rask!

Fra hodet ramler det ord. Tunge, grå, harde, kalde. Som steiner. Et steinsprang av det jeg burde fortalt. Steiner for hver gang jeg burde sagt ifra. Store steiner, spisse, svarte. En ansamling av blokker raser mot magen. De synker mot bånn og gjør meg enda tyngre. Én etter én, deretter  mange samtidig, så enda fler. Vannstanden stiger igjen, mer for hvert plask, mer for hvert ord. Jeg har ingen pust å holde. Lungene er fylt med steiner, blod og saltvann. Jeg blir svimmel, farger gråner, jeg vet dette er slutten. Men du kan fortsatt redde meg. Om du er rask.

Snakk til meg. Si ordene mine, syng dem. Plukk opp steinene og gi dem vinger. Slipp dem fri. Stryk igjen øynene mine og kyss meg. Lukk dine øyne også, så jeg kan la tårene renne på utsiden. Tøm meg for alt det vonde. Hold rundt meg og ikke gi slipp før jeg er tørr. Vis meg tålmod og nærhet til jeg våger å rekke deg det som er igjen av meg.

Klokka tikker tiden forbi. Igjen har ett år passert. Snart stables årets nedturer og høydepunkter i store bunker, og jeg får utdelt nye ark. Men i år er de ikke like hvite, jeg begynner ikke på nytt, jeg står ikke klar med fullstendig åpne armer og venter på sjebnen. Denne gangen slipper jeg å undre over slutten på nye eventyr. Arkene er lyserosa og eventyrene leder til en klassisk slutt; prinsen får prinsessa. Prinsessa får prinsen. Lykke.

Jeg vet ikke hvordan kapitlene begynner, alt jeg vet er slutten. Dette årets slutt, neste års slutt. Mitt livs siste strofer.

Med deg.

Jeg gleder meg til høydepunktene. Både oppturer og nedturer. Gledene og sorgene, alt som bringer oss nærmere hverandre. Ferier, krangler, høytider, suksess, skuffelser, misforståelser, usikkerhet, lidenskap, sinne, kjærlighet, sorg, solskinn, regn, orkaner og jordskjelv.

Og hverdager. De kjedelig grå der tid går i sakte film og vi drømmer oss bort. Tomme dager som definerer stunder med innhold.

Nærhet uansett avstand. Ro uasnett støynivå.

Tillit, kjærlighet, trygghet.

Hemmeligheter er forbannelser. De blir kastet over deg som trolldom. Er du i besittelse av en hemmelighet, er hemmeligheten i besittelse av deg. Den eier deg. Du slipper aldri løs fra grepet. En hemmelighet er en byrde. Den vokser når den deles, den blir ikke lettere. Hver person med kjennskap til hemmeligheten vil lide. Den kan ikke gis videre. Byrden kan ikke løftes av. Folk sier at deling av hemmeligheter skaper bånd. Menneskelige bånd, nærhet og tillit. Jeg har alt dette, men mister det om jeg deler min. Ingen kan noen gang komme innpå meg. Ingen kan kjenne meg. Dette vet de ikke. Det vil de aldri vite. Jeg kommer ikke til å fortelle noen om meg, ikke den jeg innerst inne er. Aldri. Fremmede som nære, ingen. Noen ganger liker jeg ensomheta, oftest kveles jeg av den. Det skjer at jeg lurer på om noen legger merke til det. Om noen hører tankene mine, om de ser følelsene. Hva om hun kjenner hjertet mitt dunke, hva om det merkes at det banker fort, hardt, når hun er tilstedet? Jeg tenker ofte på det. Ingen kan vite. Jeg lever en løgn. I et hav av løgnere er jeg ikke alene, men jeg er ensom. Jeg hører på musikk og ser filmer om folk som minner om meg selv. Noen snidder hemmeligheten, det er nesten tilfredsstillende. Jeg liker ikke bruke ordet hemmelighet, det får meg til å føle meg som en forelska seksåring. Hemmelighet er det eneste ordet jeg finner. Tabu? Gåte? Det er kun tabu for meg. Svaret er klart, å holde kjeft. Det er en hemmelighet, en barneskoleforelskelse.

Kjærlighet er panfili.