Stum.

Jeg skriker halsen sr
Brer meg av smerte og lengsel
Trangen til fle deg nr

Du er nr
Du er rett ved meg
Men du hrer ikke mine rop
Dv for mine flelser og smerte

Jeg rives opp innenfra
Trene strmmer
Et innvendig jordskjelv

Du kan ikke se meg
Du er blind for min tilstand
I din egen boble er du lykkelig
Lykkelig uvitende
Lykkelig dv
Lykkelig blind

Mens jeg skriker halsen sr
Stum.

Deg.

Du har alltid vrt i sentrum. Sentrum av mine flelser, mine tanker, mitt liv. Det har aldri vrt noen andre. Deg. Selv nr du ikke er her. Tross i at du dro. Deg. Jeg gikk aldri en dag uten tenke p deg. Aldri sluttet jeg be om at du ville komme tilbake. Men jeg mistet hpet. I bnner uten hp tryglet jeg Gud om vise deg veien tilbake. Tilbake til meg. Du er her n. Du, i din beste skikkelse. Som den beste du kan vre. Den beste jeg vet. Min. Bare min. I mitt hjerte, i mine armer. Du. Men jeg er redd. Du sier det s fint. Alt du sier du fler. At jeg er den eneste. At jeg er alt du vil ha. Jeg tror deg! Hjertet mitt tror deg. Hodet mer enn vurderer deg. Men nervene, de stritter imot. Samtidig som kroppen min lengter etter deg, holdes jeg tilbake. Det er som om hele kroppen har satt seg i forsvarsposisjon. P vakt. Klar for ta imot slaget, ordene, ensomheten. Jeg savner deg s inderlig mye. Lengter etter kunne slappe av, legge hodet p brystet ditt og vite at det for alltid vil vre oss.

Ikke slutt prve. Kjre, ikke gi opp! Vr s snill vr tlmodig. Fortsett vise at du bryr deg. Si at du er glad i meg. Fortell meg hvorfor!

Si at jeg er vakker, at du vil ha meg, at jeg er alt. Si jeg er alt du tenker p.

Aldri slutt vre den du er n. Aldri glem forst meg.

Vr tlmodig, for jeg er ikke alltid lett ha med gjre.

Husk at jeg har feil. Mange mange feil.

Vit at jeg alltid vil ha mangler.

Elske meg likevel.

For du ER alt for meg.




Tr jeg?

Jeg kjenner det. Det er ingen tvil. Jeg har opplevd det en hndfull ganger fr, jeg vet hvor dette skal. Forelskelse. Jeg nrmer meg igjen. Sprsmlene bygger seg opp, jeg er nervs. Nei, jeg er redd! Hvordan kommer det til g denne gangen? Blir jeg sret igjen? Kommer jeg til sre? Jeg har ikke gode erfaringer, jeg vet hva det vil si prve. risikere feile. Enda lever jeg i kjlvannet av hvert tap. Jeg har aldri kommet meg videre. Vonde ord og ensomhet, de er her fortsatt. Godt bevart under huden. Under arrene. Jeg vet ikke om jeg tr. Hva om vi ikke klarer det? Hva om jeg blir brukt? Om vedkommende forlater meg, men legger igjen akkurat nok til at jeg for alltid vil fle savn.. Har jeg plass til flere vre glad i, lengte etter? Har jeg fortsatt evne til elske? Til stole p? Er jeg fullkommen p tross av at de andre har robbet med seg deler av meg? Er jeg nok?

Et kort p engelsk

To be fully present at the very moment of existing, to live in the moment. Is that what we should do? To live and feel the here and now? Right now Im not so sure. Outstretched in my bed in Algeria, reading Shantaram, Im picturing Bombay in the 80s through a criminals mind. Im dreaming, wishing and fantasizing about the future, where and who I'll be. Im partly living in the memory of my childhood, of my innocence, and of the time when you still loved me. All of these bits of life, some not even my own, some faded and some not yet born are what makes this moment, neglecting the vitality of the immediate reality.

Sint sjokoladekake

Jeg er sint. Konstant sint. Irritert. Egentlig lei meg. Jeg er desperat etter vre alene. Det er som om jeg ikke fr plass lengre. Som om huden er blitt for trang. Jeg fler meg fanget, holdt nede, kvalt. Jeg vil rette ut ryggen, strekke ut armene og brle idet huden revner og jeg blir fri. Jeg vil kunne fly, danse, reise, synge. Jeg vil kaste klrne for et par vinger. Hva er det som holder meg tilbake?

To timer tilbake begynte jeg bake ei kake. Jeg hadde hatt lyst p den i to dager, men ikke hatt nok gidd til rre sammen ingrediensene. For to timer siden motet jeg meg opp, og startet. Det gikk greit. Jeg hadde lyst grte gjennom hele prosessen, men jeg fikk den til slutt inn i ovnen. Christians favoritt. En nydelig sjokoladekake. Mektig med masse krem! Ovnen skrudde seg av midt i steketida, men det ble oppdaget fr den rakk bli kald og jeg fikk skrudd den p igjen. Kaka ble fin. Ikke like hy som p bildet, men helt lreit likevel. Jeg satte den p ei rist, var det ikke det som var s lurt? At bakverk skal avkjles p rist? Tror det. Lillesster lagde kremen for meg. Hun er s flink til det. S skulle jeg skjre kaka p midten, du vet, snn at det blir to sirkler man kan sette opp hverandre, med krem imellom. Snn. Bare at det ikke gikk. Kaka var ikke avkjlt nok, dermed ikke fast nok. Den ene delen gikk i stykker, og videre i veggen. Da mtte jeg vaske. Og koste. Og plukke opp. Plutselig var ikke kake noe jeg hadde lyst p.

Jeg vil grte. Sl! Sparke! Klore!

Hvorfor?

Hvorfor er jeg s sint? Hvorfor tler jeg s lite? Hvorfor vil jeg vre alene?

Jeg er kvalm. Sint. Og lei meg. Jeg aner ikke hvorfor.




Alienated.

Jeg savner blogge. Savner ha s god kontakt med meg selv at jeg kan skrive om det jeg fler. Jeg vet ikke hva jeg fler. Jeg kjenner ikke den jeg er. Jeg er ikke meg selv. Jeg har lenge prvd finne ut nr det skjedde, nr jeg sluttet vre rlig.

Snart er jeg 23 r. Jeg har ikke oppndd noen av mlene jeg satte meg. Jeg er ikke der jeg vil vre. Gjr ikke det jeg vil gjre. Er ikke den jeg nsker vre. Jeg sitter fast. For komme ls m jeg gjre noe drastisk. Noe s drastisk at det kan koste meg alt jeg har. Det skremmer meg ikke. Ingen ting skremmer meg. Jeg er for lei, altfor lei.

Jeg trenger nye ark. Blanke ark. Bar bakke. Jeg m starte p nytt. Alene.




Uten En Trd.

N har jeg gjort det igjen. Kledd meg naken og gtt ut i kulda. Uten noen form for beskyttelse. Avkledd som fr, livredd som alltid. Kommer du til fyre av skuddene? Selvflgelig. Du gjr det hver gang, dere gjr det hver gang. Jeg har aldri tjent p dere. Men selv uten noen ting miste er jeg redd for miste deg. Du er ikke min, men jeg klamrer meg til deg. Igjen og igjen. Jeg lrer aldri at jeg m slippe taket, la deg g. G selv. Jeg blir alltid stende, til du snur deg. For du snur deg. Hvorfor snur du deg? Hvorfor tar du de stegene bakover? Hvorfor kan du ikke bare g vekk? Jeg skjnner det ikke. Jeg vil ikke vite. Jeg vil at du skal g litt til, litt mer tilbake, helt hit hvor jeg str. Der du slapp. Det stedet jeg aldri ga slipp p. Du har fortsatt noen skritt igjen. Bare litt til n. Jeg trodde du var nre, s jeg lot klrne falle. Men du var ikke nr, og n har jeg skremt deg lengre bort. Jeg venter p skuddet.


Egoist.

Jeg vil ha barn. Jeg vil fle nrhet. Gi kjrlighet. Vite at jeg er viktig for en annen. Det viktigste, den viktigste. Jeg vil gi, alt jeg har, for en jeg elsker. En som blindt elsker meg. En som ikke vet bedre. Jeg vil vre den eneste. En ingen kan erstatte. Er det egoistisk nske seg barn om man gjr s for egen tilfredsstillelse? Egen selvflelse? For fle seg viktig. For vre ndvendig.

I brought children into this dark world because it needed the light that only a child can bring. ~Liz Armbruster

-Hvorfor nkser andre seg barn? Hvilken intensjon er den riktige?

Lovewood

Vr der. Vr der for meg. Ta den rollen du vil, s lenge det er en rolle i mitt liv. I mitt sirkus, min tragedie. Du vet hvor jeg vil ha deg, hvem jeg vil du skal vre, men dette er et pent spill. Du kan vre den du vil. Bare du blir. Jeg vil aldri feste trder til kroppen din. Den vil forbli din, uansett hvilken scene du str p. Jeg arrangerer ikke stykket, det gjr kun Gud, men du kan ytre deg gjennom din tolkning. Du kan velge vre deg selv. Hvem vil du vre? Hvilke sko vil du fylle? For du vil fylle dem alle. Ingen vil fylle dine. Jeg er redd for be deg velge, redd for gi deg frihet. Men frihet er ikke i mine hender, den er i dine. Det er du som holder meg fast. Du som opptar flere roller, du som hindrer meg i falle p plass der du nsker jeg skal sitte. Jeg har ingen frihet, jeg er bundet av ordene du sa. De som aldri blir borte. Flelsene som aldri faller til ro. Du har knytt trder til min kropp, bde armer og bein er i din makt. Du vet det. Du vet det for godt. Skal du gjre noe med det? Vil du tilby meg en rolle i ditt liv? Hvor lenge skal jeg henge her og vente. Sett meg ned.




Tomt Hp

Nr savnet er en naturlig del av hverdagen. Smerten har blitt en del av meg. Trygghet, i den form du ga meg, er s fremmed at det er vanskelig huske hvordan den fltes. Men jeg lengter fortsatt. For selv om alle veier til deg sklir lengre og lengre fra meg, og jeg vet du har tatt steget videre i livet, klarer jeg ikke gi slipp p hpet. Hpet om at du en dag allikevel vil komme tilbake. Selv om jeg ikke fortjener det, tross i at jeg er en helt ordinr jente uten mye ekstra. Fordi jeg er meg. Kanskje du elsker meg. Hva om du bare trenger tid, litt tid tenke, tid uten meg, for innse hvor mye jeg betyr for deg. At du ikke vil leve uten meg. Det er et tomt hp. Urealistisk. Du kommer ikke tilbake, du er her fortsatt. Ikke som den du var, men allikevel den du alltid har vrt; en venn. Intet mer, intet mindre. Min venn. En jeg kan betro meg til, en jeg er glad i. Det er tamt. Fr satte jeg pris p vennsakpet, fr jeg visste du kunne vre s mye mer.




Det er ikkje sant at kjrleik gjer klok

Du er som ei god bok. Et eventyr, ei herlig fortelling om alt jeg drmte om. Deilige, gripende ord. Ei bok jeg ikke klarte legge fra meg. Du holdt meg oppe om nettene, enten jeg pnet deg eller ikke. Tankene ble formet av deg, jeg levde i deg. I din verden, den du formulerte s godt, mitt Neverland. Alt som stod var s virkelig. Skrivefeil ble s sm. Kapittel for kapittel, raste jeg gjennom, sulten for mer. Papirkutt er ikke vonde nr du fr dem, de merkes ikke fr senere. Jeg merket ikke mine, blodet dekket ikke for bokstavene, ordene, deg. Fort bladde jeg gjennom deg, allikevel ble du nye lest. Hver setning er husket, jeg glemmer ikke minner. For mens du l pen i mine hender, var du min virkelighet. Alt rundt virket oppdiktet, en drlig pocketbok, ingen klassiker. Jeg var s oppslukt i deg at jeg ikke la merke til at sidene samlet seg i venstre hnd. Vekta skulle ikke kjennes enda. Mot hyre ble du tynnere. Hnda ble lettere og lettere, snart ble den tom. Da skulle vekta kjennes. Nr du var opplest. Som ei god bok med en plutselig slutt. Sidene la seg gradvis fra hyre til venste, allikevel kom slutten s brtt. For man vil ikke at ei bok som deg skal slutte. Ei bok som har levd seg inn i margen, inn i hodet, inn i hjertet. Ei fortelling man husker som si eiga. Ord man selv har begynt bruke, tanker man har tatt til seg, personer man er glad i. Alt mellom praktbind som ikke kan pnes igjen. For boka er ikke mi, den gr p rundgang. Jeg har hatt mi tid med deg, du er lest, erfart og elsket. N skal du videre. Kanskje beholder hun deg, kanksje ikke.



(Bilde: vinnerbildet av Valentine's konkurransen p Fotomorro-Facebook)

I dag tenkte jeg bli meg selv igjen, n som jeg har vrt hun der s lenge.

I dag tenkte jeg bli meg selv igjen, n som jeg har vrt hun der s lenge.

Jeg er lei av vre den jeg har lata som jeg er. Dritt lei av g p trne bare fordi teite folk har strdd meninger og forventinger over alt. Jeg gidder ikke la andres frekkhet lure meg til tro at det la vre og si ifra er hflighet. Jeg bryr meg ikke om formulere ordene 'oppdragent' heller. Faen ta! Jeg skal finne tilbake til den gi faen-attituden jeg hadde en periode. Drite i alt det tullet om vre snill og grei og snn. Snill er egentlig det teiteste ordet som finnes, det er verken noe kompliment eller karakteristikon. 'Snill og grei' er noe man sier om folk man misliker, men ikke tar p seg bryet med fortelle hvor dull de er. 'Snill og grei' er den ordkombinasjonen med minst mening. Jeg vil ikke vre 'snill og grei'. Faen om jeg skal vre 'snill og grei'.

Kasnkje hres jeg ut som en trassig og sur fjortis p familietreff. Men jeg er ikke det! Jeg er en opprrsk ung kvinne i tjuera. Jeg er opprrsk mot krefter s seiglivede som Ghadaffi og Mobarek til sammen. Jeg skal styrte den overdrevne hfligheta jeg har blitt mata med. For er det noe jeg kommer til klage p foreldra mine over er det akkurat den. Hvilken tjueenring i dag neier nr hun hilser p en gamling liksom?! Jeg skal slutte neie, om det s krever at jeg skal teipe sammen knra og g som om jeg har hemorider. Neiing kommer helt sikkert til koste meg jobben, huset og ekteskapet jeg enda ikke besitter. Ogs kommer jeg til bli alkoholiker. Faens neiing.

N skal jeg spille CityVille p Facebook. Det kan bare vre s harry det vil, jeg gir blanke. Profilen min kan bare fylles med foresprsler om fuglefr og kser, jeg har ikke noe image opprettholde.

Ogs er jeg ikke st. Jeg er faen meg ikke st!


(bilde fra google)

Ophelia

Trene strmmer p innsiden av kinnene. To bekker mtes til en fossende elv. Elva skyller mitt bldende hjerte. Magen fylles og blir tung. Vsken samler seg, vannstanden stiger. Lungene fylles, halsen fylles. Jeg fr ikke puste. Snart drukner jeg. Det er vondt, men ingen ulykke. Det er ikke et mord. Det er min feil, jeg lot trene samle seg opp. Jeg er alene ansvarlig. Vannet fortsetter fosse, jeg hikster enda etter luft. Det er fortsatt tid. Du kan redde meg. Men vr rask!

Fra hodet ramler det ord. Tunge, gr, harde, kalde. Som steiner. Et steinsprang av det jeg burde fortalt. Steiner for hver gang jeg burde sagt ifra. Store steiner, spisse, svarte. En ansamling av blokker raser mot magen. De synker mot bnn og gjr meg enda tyngre. n etter n, deretter mange samtidig, s enda fler. Vannstanden stiger igjen, mer for hvert plask, mer for hvert ord. Jeg har ingen pust holde. Lungene er fylt med steiner, blod og saltvann. Jeg blir svimmel, farger grner, jeg vet dette er slutten. Men du kan fortsatt redde meg. Om du er rask.

Snakk til meg. Si ordene mine, syng dem. Plukk opp steinene og gi dem vinger. Slipp dem fri. Stryk igjen ynene mine og kyss meg. Lukk dine yne ogs, s jeg kan la trene renne p utsiden. Tm meg for alt det vonde. Hold rundt meg og ikke gi slipp fr jeg er trr. Vis meg tlmod og nrhet til jeg vger rekke deg det som er igjen av meg.

Godt Nyttr!

Klokka tikker tiden forbi. Igjen har ett r passert. Snart stables rets nedturer og hydepunkter i store bunker, og jeg fr utdelt nye ark. Men i r er de ikke like hvite, jeg begynner ikke p nytt, jeg str ikke klar med fullstendig pne armer og venter p sjebnen. Denne gangen slipper jeg undre over slutten p nye eventyr. Arkene er lyserosa og eventyrene leder til en klassisk slutt; prinsen fr prinsessa. Prinsessa fr prinsen. Lykke.

Jeg vet ikke hvordan kapitlene begynner, alt jeg vet er slutten. Dette rets slutt, neste rs slutt. Mitt livs siste strofer.

Med deg.

Jeg gleder meg til hydepunktene. Bde oppturer og nedturer. Gledene og sorgene, alt som bringer oss nrmere hverandre. Ferier, krangler, hytider, suksess, skuffelser, misforstelser, usikkerhet, lidenskap, sinne, kjrlighet, sorg, solskinn, regn, orkaner og jordskjelv.

Og hverdager. De kjedelig gr der tid gr i sakte film og vi drmmer oss bort. Tomme dager som definerer stunder med innhold.

Nrhet uansett avstand. Ro uasnett styniv.

Tillit, kjrlighet, trygghet.

The only guy who's honest is the guy who sings in the shower

Hemmeligheter er forbannelser. De blir kastet over deg som trolldom. Er du i besittelse av en hemmelighet, er hemmeligheten i besittelse av deg. Den eier deg. Du slipper aldri ls fra grepet. En hemmelighet er en byrde. Den vokser nr den deles, den blir ikke lettere. Hver person med kjennskap til hemmeligheten vil lide. Den kan ikke gis videre. Byrden kan ikke lftes av. Folk sier at deling av hemmeligheter skaper bnd. Menneskelige bnd, nrhet og tillit. Jeg har alt dette, men mister det om jeg deler min. Ingen kan noen gang komme innp meg. Ingen kan kjenne meg. Dette vet de ikke. Det vil de aldri vite. Jeg kommer ikke til fortelle noen om meg, ikke den jeg innerst inne er. Aldri. Fremmede som nre, ingen. Noen ganger liker jeg ensomheta, oftest kveles jeg av den. Det skjer at jeg lurer p om noen legger merke til det. Om noen hrer tankene mine, om de ser flelsene. Hva om hun kjenner hjertet mitt dunke, hva om det merkes at det banker fort, hardt, nr hun er tilstedet? Jeg tenker ofte p det. Ingen kan vite. Jeg lever en lgn. I et hav av lgnere er jeg ikke alene, men jeg er ensom. Jeg hrer p musikk og ser filmer om folk som minner om meg selv. Noen snidder hemmeligheten, det er nesten tilfredsstillende. Jeg liker ikke bruke ordet hemmelighet, det fr meg til fle meg som en forelska seksring. Hemmelighet er det eneste ordet jeg finner. Tabu? Gte? Det er kun tabu for meg. Svaret er klart, holde kjeft. Det er en hemmelighet, en barneskoleforelskelse.

Kjrlighet er panfili.

Unnskyld

Hye stemmer. Det styggeste jeg hrer.

Skriking, brling. Vonde ord, sre flelser.

Ord som sverd, toner som kuler. Hver munn lades opp; gjres klar til kamp.

I kveld er ingen hjerter trygge. Orda treffer alltid. Rett i sjela.

Sinne, smerte, kvalme. S stillhet.

Den verste stillhet.

Lydlse tanker, angrende ord.

Bitterhet. Stikkende, kvelende, bitende stillhet.

Stumme sekund s lange som timer.

Hva venter vi p?

Hvem har styrke til rive ned muren? Hvem har mot til vre ydmyk?

Tr jeg?


-Photo: Google.

Jeg er en barrumpa morder

I dag er jeg en morder, i teskjorte, lue og tfler, bevpnet med langkost og tue. Til en egenkomponert spilleliste jakter jeg p hrete gr hybelkaniner, sand og sm papirbiter. Jeg skyver vekk senga, bord og stoler, og skyter langkosten inn under pulten. Jeg ser mrke skygger smyge seg bak trebein og pyntegjenstander, men de kommer ikke unna! Fort, i en fei fukter jeg tua, fester den neders p skaftet, og svosj s sitter hrdottene fast p kluten! Hr, stv og godteripapir prver fekte seg fri fra min gule skureklut i det jeg slipper den ned i vaskebtta. Skvett, plupp, skvulp! S snart vannet trekker seg inn i hrballene har de ingen sjanse, da synker de rett til bunns! En ond latter bobler i meg, jeg kan ikke la vre kose meg i synet av de dalende erobrerne. I lang tid har de hersket over mitt herredmme, jeg fikk problemer med puste og skjemtes ta imot besk. De har slukt bde hrbnd og kronestykker, men n er det nok. N tar jeg tilbake makta! Svisj, sprut, svusj! Mot meg med langkosten i hnd har de ingen hp! I tfler, lue og teskjorte fakker jeg dem alle som n! Snart tar jeg tilbake tronen, endelig er jeg enehersker, keiser, farao, diktator i mitt eget krypinn.


Bilde: fra google.

All murderers are punished unless they kill in large numbers and to the sound of trumpets.-Voltaire

Here I am, on the road again

Hvorfor lrer jeg aldri? Hvordan kan jeg gjre samme tabbe om og om igjen? Er det dumskap? Galskap? Eller skjebnen? Uansett rsak er resultatet det samme. Jeg ender opp med tusen gter og usikre tanker. Jeg stiller sprsml ved meg selv og hvem jeg er. Og lurer p om jeg burde vrt annerledes. Litt mer tlmodig? Litt tryggere p meg selv? Skal jeg bry meg mer eller gi mer faen?

Alt er mest sannsynelig overdrivelser. Jeg er ptrengende, oppmerksomhetssyk og tenker for mye. Igjen, det er meg. Ingen andre, meg. Det er jeg som m jobbe med meg selv. Lese Ord Over Grind ti ganger, morgen og kveld. La ordene gi meg hvile, slik de gjorde sist. Begrense trangen til tilknytning, forsvare flelsene, skalapleie savnet. Gi meg ro til gi rom, trygghet til tillit.

Eller blir jeg lurt?

Som sist..

Ord over grind

Du gr fram til mi inste grind,

og eg gr g fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,

og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,

var lova som gjalt oss to.

Anten vi mttest tidt eller sjeldan

var mtet tillit og ro.

Str du der ikkje ein dag eg kjem

felle det meg lett snu

nr eg har sttt litt og sett mot huset

og tenkt p at der bur du.

S lenge eg veit du vil koma i blant

som no over knastande grus

og smile glad nr du ser meg st her,

skal eg ha ein heim i mitt hus.

*To be trusted is a greater compliment than being loved. - George MacDonald. *

Fr ikke sove..

Jeg fr ikke sove. Klokka er langt over trtt, allikevel fr jeg ikke til sovne. Alle lydene jeg er omgitt av holder meg vken. Naboene har fortsatt sommerferie og har snudd dgnet. Det hres ikke ut som de har tenkt legge seg p en stund. Gata utenfor rommet mitt er fylt med barn som spiller fotball, leker har'n, krangler om leker og detter og slr seg. P hjrnet sitter nabolagets dominospillere, hankjnn i alle aldre, og slamrer de hvite brikkene i ei treplate mens de slipper ut testosteronfylte gledesbrl.

Alt brket gjr meg urolig, jeg snur og vender meg i senga. Det er umulig finne ei behagelig stilling. Lydene virker hyere for hvert minutt. Fra husene strmmer skarpe kvinnestemmer, de ler, prater og ler mer. De snakker s hyt at jeg ikke har noen problemer med f med meg bygdas ferskeste sladder. Kjre Gud, send meg et par revern!!

Egentlig tror jeg ikke at stenge lydene ute hadde latt meg sove. Jeg produserer mye brk selv. Tankene i hodet brker, magen brker, hjertet brker. Ved hvert dunk sender blodpumpa beskjed til hver celle om holde seg vken. Kroppen skriker etter svn, men fr ikke lov. Jeg skjnner ikke hva jeg stresser over! Hva er det jeg tenker p?

Fr ske litt p google og se om de har noen gode tips til hvordan f sove, telle sauer hjelper ikke!






Dear God, kill my thoughts before they kill me.


-S.Afrika.

Raske rlige ord p trappa

Jeg kan ikke tilgi. Ikke det, ikke deg. Fr prvde jeg, n vil jeg ikke. Jeg nsker ikke at du skal ha det godt. Heller ikke vondt. Nr det kommer til deg er jeg likegyldig. Det var et punkt hvor jeg var glad i deg. Jeg ndde dette punktet flere ganger. N er punktet borte, tilintetgjort. Det er slik jeg egentlig vil ha det. N slipper jeg prve, jeg slipper tenke p vre glad i deg. Det er befriende. Jeg kan leve mine flelser slik de egentlig er. Du trenger ikke ta del i de. Jeg aksepterer kroppens valg om stenge deg ute, men jeg er usikker p om omgivelsene respekterer dette. Vil de forst? Vil du forst? Jeg vet du ikke skjnner hva du gjr. Du ser ikke at hvert minste klor pner det dype sret. Kloret du har glemt og som jeg nsker glemme. S, vil du respektere mitt valg, eller m jeg fortsette late som? Jeg nsker ikke leve med ei maske lengre, jeg vil la huden puste. Men om tiden ikke er inne for dette, vil jeg fortsette smile.





Brev

Som jeg sitter og skriver ved trykke ned sm svarte knapper tenker jeg p hvor mye mindre jeg legger igjen av meg selv ved skrive p denne mten. Klart, jeg klistrer fingeravtrykk p hver taste. En skal ikke se bort i fra at det drysser litt gammel hud og DNA mellom bokstavene heller, men dette gjr ikke skrivet mer personlig.

Det er klart at man skal bruke egne ord og slikt, jeg gjr da det! Jeg finner opp ord i einingen, og ikke tar jeg ibruk regner for setninger og dets byggesteiner heller. Det er rett som det er at jeg deler opp et ord eller setter sammen to. Ingen skal beskylde meg for skrive firkantet og rett. Allikevel er det ikke nok med uanstendighet i skriveriene jeg produserer. Linjene er rette og bokstavene like.

En a forandrer ikke form etter humret jeg er i. O siger ikke sammen etter fjerde papir. Uansett hvor fort jeg skriver vil verken p eller r likne n. T vil alltid ha sitt tak, og i og j vil aldri glemme prikken.

Jeg savner penn og papir. Brev og konvolutter. Og postkort.

Det er det ingen grunn til. Jeg finner heller fram brevpapir og skriveredskap. Her skal det produseres brev!

Gleder meg til slikke p frimerkene :)





Onsdag 10.02.2010 i Algerie

I dag er en sen onsdags morgen. Rommet ser ikke ut. Jeg skulle ha ryddet det for lengst. Klr dekker bordet, senga, ikea-skuffene og kontorstolen. Pulten svmmer i skolesaker og andre saker. Gulvet er dekket av bker, gamle sokker, vesker og aviser. Tusen tegn p at jeg ikke har vokst fra tenra. Ute brenner sola huden av forelskelsestestende fjortiser p hjrnet. Jeg hrer fnisinga deres helt inn hit. Om f timer skal jeg ut og shoppe med lillesster og ei venninne. Venninna, blir med meg tilbake for sove over. Vi skal skrive oppgave. Til helga kommer flere jenter, vi skal se film, ha fellesvoksing og snakke om gutter. Jeg m f rydda rommet, men det er mye morsommere hoppe i senga med luftguitaren til Joan Jetts i love rock and roll.





Algerie i grnt, rdt og hvitt!

Fotballfeberen er her igjen. Et deilig tilbakefall av glede, hp og lykkehormoner. For f mneder siden pgikk det en kald krig av supporteropprustning mellom Egypt og Algerie; gater, hus og offentlige bygninger var dekket av flagg, hvert andre menneske gikk i fotballdrakter eller gensere med fotballsitater, avisene var alle erobret av fotballnytt og landet pyntet i grnt, rdt og hvitt. Flere malte ogs store flagg p husveggene, til og med bilene ble malt. Alt folk snakket om var den siste kampen! Dette pgikk under VM kvalifisering. Algerie slo Egypt p hjemmebane, Egypt tok igjen innen for sine grenser for s bli knust av Algerie igjen p nytral jord.




Nok en gang er opprustningen igang. Algerie kom videre til VM og har n ndd kvartfinalen i Afrikamesterskapet. I kveld spiller vi mot Elfenbenskysten. Stemninga er p topp! Studentbussene som frakter akademikerne rundt om i landet ble omgjort til noe nrliggende norske russebusser natt til 17. mai. I butikker, p gata, p universitet og skoler, over alt er det ett tema som er i fokus: fotball. Hvem skal spille? Hvem skal ikke? Spdommer og nsker strmmer p. Pessimister er i undertall, de fleste har troen p Fennekene.


Et bilde av studentbussene som kunne vrt tatt i dag.

Mange sier fotball er religion. Min oppfatning er en annen. Her er fotball drivstoff til nasjonalisme, samhold og hp. For f r siden ville disse ambisise og nasjonalistiske sjelene ikke blunket for en mulighet til forske svmme seg over til et fattig liv i Europa. N lyder karkabouene annerledes, Algerie, vi ELSKER deg!. Det er ikke lenge siden borgerkrigen, og selv etter myndighetene erklrte den over har grupper vrt i konflikt. N gr vi alle under samme flagg. Vi er alle algeriere. Vi gr alle under samme flagg, berber, araber, fra nord, sr, st, eller vest. Kanskje er ikke landet fri for vold og korrupsjon, men som en ung og pratsom algerier her om dagen understreket, vi supporter flagget- folket!.

Vi hper, ber og lengter! Mtte de Grnne bringe oss enda en seier!




ONE TWO THREE! VIVA L'ALGERIE!!






Godt nytt r (:

Det ble ikke oss. Alene nsker jeg nyret velkommen. Timer og minutter strmmer imot mine pne armer, som om min gjestfrihet betyr noe. Triste toner og en sart stemme understreker hormonsyklusen min. Kroppen forbereder seg p en ny start, hodet har ikke kommet p tanken. Frst var det vondt. Jeg ble kvalm, tankene stoppet opp, ord ble borte. Dag og natt gikk i hverandre. Ordene dine blennet meg for lyset. N er dette min standard; smerte, kvalme, mangel p tanker, sammendratte dgn og mrke. Det er greit, man legger kun merke til forandringer, dette er n normalen, mitt null. Alle oppturer og nedturer mles n p denne skalaen. Jeg str tom p sr bakke og ser opp mot mnen. Dette blir et godt nytt r!






Snn dagsblogging

Om fire dager skal jeg vre ferdig med oppgaveskriving, da er kampen* over, da er rommet ryddig og pent og kofferten pakket klar. P mandag brer det nordover mot Oslo. Det skal bli godt, for p tirsdag skal jeg g p Prix, da skal jeg g fram og tilbake mellom hyllene og se p det drlige utvalget. Jeg skal legge merke til tre nye produkter, og sprre Prix-Silje eller Prix-Haakon (husker ikke hvem det er som jobber p tirsdager, ogs kan det jo hende at de har byttet om med vaktene) etter produkter som ikke lenger eksisterer. Etter ha plukket litt p brdene og skrapt litt is av frysedisken med fingrene skal jeg g mot disken og ta meg en tyggispakke. Extra i slvpapir, men hvit eller bl skrift. Bare s Prix-gamla ikke tror at jeg har lusket rundt og stjlet noe. Jeg er jo svart vet dere, og Prix-gamla er ekstra obs p slike, hun har nemlig erfaring.
Nr jeg gr ut av butikken gjennom de elektroniske skyvedrene med kost under som pner seg selv bare ved synet av meg, skal jeg fle at jeg er i et industriland. Det er jeg jo! Om fire dager alts. Jeg tror nok jeg blir titte p tavla mellom de to skyvedrene, der str det alltid om katter som har blitt borte eller som skal gis bort. Jeg kommer aldri til skjnne meg p folk og katter, er det ikke hunden som er menneskets beste venn? Personlig holder jeg meg til hybelkaniner. De spiser det de finner p gulvet og trenger verken trim eller brsting. Eller kanskje litt strigling, en gang hver fjerde mned.
Nr jeg er lei av lese om bortkommende katter gr jeg nok ned p Rema 1000. Rema har boller uten rosiner i poser med bl skrift. I hver pose er det ti boller. De er alltid litt most, men det gjr ikke noe.
Vr Rema er inne p et lite senter, senteret bytter butikker oftere enn lillebror bytter sokker. Det sier kanskje like mye om guttens trang til renslighet som senteret, men det er n s. Jeg skal i alle fall sjekke ut hva som selges der n. Deretter tar jeg nok bolleposen p ryggen og vandrer opp gjennom skogen til gamleskolen og s hjem igjen. Det skal bli godt. komme hjem alts.
Senere kommer vel Karima joggende gjennom skogen for spise noen boller. Kanskje koker vi te ogs. Det blir nok koselig.


* Kamp mellom Algerie og Egypt fr Nordafrika til holde pusten p lrdag. Det er snakk om kvalifisering til VM. Mamma skal lage kake. Gleder meg.

Din strand

Det er mye jeg kunne skrevet bker om. S mye mer jeg skulle nske jeg klarte beskrive. Ord strekker ikke alltid til, slik er det bare. Jeg har sltt meg til ro med det; noe kan ikke foreviggjres. Allikevel er det stunder jeg prver bevare, yeblikk jeg forsker fryse. Noen er mine egne, andre; andres. N vil jeg hermetisere din glede, dine flelser og behag. Slik at du kan pne de og kose deg med innholdet en gr og trist dag. Jeg vet du har mange slike. Det har vi alle. Og mens du leser over dine egne flelser, ser du kanskje ogs mine. De jeg aldri fr uttrykt. De som aldri kan foreviggjres.

Jeg vil fortelle deg at du ligger p ei strand. Ei strand et sted som fles hjemme. Det er ikke alltid hjemme, men det er det n. Akkurat n er det fjerne gamle stedet hjemme. Dine nrmeste er ikke der, det er bare du, alene. Dette liker du godt. Det er n du ser det, hvem de kjre er, hvem du husker. Hvem som er hverdag, og hvem som er liv. Det er n du klarer skille tanker. Du skiller flelser ogs. Du vet hvilke som er ekte og hvilke som bedrar. Forbigende og evige. Du vet sannheten, og nyter den. Du vet at jeg alltid vil vre der.


*fr ikke lasta opp bilde, s man fr lukke ynene og bruke minner til danne et fint bilde av ei deilig strand*

Hypothalamus

Egentlig skulle jeg ha sittet og lest om sult, ikke Hamsun-Sult, men magesult. Eller iflge boka trenger man ikke ha mage for fle sult, det er vist levra og hypothalamusen som mler sukkerinnholdet i blodet og sender sultsignaler til hjerenen nr det trengs. Dette er jo lurt, s slipper jeg vre redd for aldri bli sulten igjen om jeg skulle miste magen. Hypothalamus hres forresten ut som en krysning av en engelsk/amerikansk/australsk/srafrikansk/engelsktalendelands flodhest og en mus. Det hres sabla tft ut. En diger naken mus med store nesebor.


I gr regna det masse da jeg skulle hjem fra skolen, Jeg liker regn, skikkelig, men i gr regna det s mye at jeg ikke s hvor jeg gikk, eller rettere sagt lp. Jeg lp alts, i nesten hele ti minutter, med armene rett fram klar til lpe p noen. Og mens jeg lper kommer et snlt, men trivelig, kvinnemenneske og griper armen min, "buss?" sier hun og venter ikke p svar fr hun fortsetter dra meg mot buss stasjonen. Takk til dama med rosa sjal og yesminke p kinna.


Ser norske myndigheter rder hele folket ta svineinfluensavaksinen. Snodig oppfordre folk til f spryta inn masse livsfarlige ting og tang som skal vre farligere enn selve influensan. Jeg skal i alle fall ikke ta den, uten g inn for noe misjonering p det.


N skal jeg masere nakken inn med noe smertestillende urtegugg som lukter rart, men godt. Har hatt stramme og vonde nakkemuskler en stund, det ble ikke bedre med tung sekk fram og tilbake fra skolen, men n som jeg har ftt "omega pain killer-liniment" gr det supert! Min frste lsning p nakken var forresten botoxinnsprytning, men etter endel snle tilbakemeldinger p ideen droppa jeg det. Om det likevel blir den nyeste trenden blant studenter, s har jeg det skriftlig her p blogg at det var min id.


PS. jeg har sabla lyst p snn onepiece som blogg reklamerer for. De ser digge ut.


hypothalamus


Korleis trur dykk ein hypothalamus er?

20.oktober

Aksept

Tilhrighet

Vennskap og kjrlighet

Trygghet

Ensomhet.


Jeg tror jeg har sluttet ha noe si. Ord er vanskelige gripe tak i, tanker blir sjelden lenge. Flelser er svake. Jeg vet ikke hvilket humr jeg er i. Boka ligger pen p senga med sidene 366 og 367 vendt opp. Slik har den lugget lenge, frst p pulten, s p senga, s p gulvet, og n p senga igjen. Ordene er blasse, verken motivasjon eller emosjon ser ut bety noe for meg. Blir jeg feridig med boka p to uker skal jeg p operaen, selv det lokker ikke til lesing. Livet virker smaklst. Kanskje er det jeg som er smakls; ls, uten smak, med drlig smak. Godtroende, hpefull. Eller s er dette bare noe jeg tror, akkurat n, i kveld. For i morgen, etter et par sjokolader og noen liter is, blir jeg sint, setter jeg meg p sykkelen og spinner ivei. Og leser nesten to kapitler. S smiler jeg resten av dagen, og dagen derp.

Kattemann

kattenmedstvlenemann

Ei siste stjerne


svarte




Den siste stjerna skinner i natt. Ikring er kun et ukjent mrke. Det er slutten. Slutten p alt du kjenner. Begynnelsen p det du ignorerte, det du ikke ville hre og alt du lot vre se. Mrket kaster lys over ignorans, hovmod, misgjerninger og tomme lfter. Du blir jaget av hvert minne. Glade dager redder ingen. Du m i dekning. Lpe. Bort. Fort. Men du vet det, det nytter ikke. Du har ingen steder gjemme deg, det er forgjeves. Du -din egen fiende. Ingen kan redde deg n! Det er for sent. Du har ventet for lenge med g tilbake, du kan ikke snu, det er for sent be. Ingen lytter, ingen pne veier. Du lper i mrket. Kroppen var aldri s tung, tyngdekrafta griper om deg. Hye lyder er hule for dine hjertebank. Du, sjebnen og den ensomme stjerna. Det tunge mrket skjuler intet, du blottes. Trer, anger og bnn fyller kroppen. Du vet det ikke finnes nde, desperasjonen lar deg prve likevel. Du lper ut i intet, det som fr var alt, det som snart ikke er. Stjerna senkes ned mot bakken. Svetten tappes av hver pore. Du prver huske versene som skulle trste, men finner ikke ordene. Du presses mellom jord og ild. Det du kom fra, dit du skal. Du kan ikke fortsette lpe. Mrket i deg kan ikke lenger unnslippe lyset.



svarte


.




Les mer i arkivet Mai 2014 November 2012 Oktober 2012
hits