Stum.

Jeg skriker halsen sår
Bærer meg av smerte og lengsel
Trangen til å føle deg nær

Du er nær
Du er rett ved meg
Men du hører ikke mine rop
Døv for mine følelser og smerte

Jeg rives opp innenfra
Tårene strømmer
Et innvendig jordskjelv

Du kan ikke se meg
Du er blind for min tilstand
I din egen boble er du lykkelig
Lykkelig uvitende
Lykkelig døv
Lykkelig blind

Mens jeg skriker halsen sår
Stum.

Deg.

Du har alltid vært i sentrum. Sentrum av mine følelser, mine tanker, mitt liv. Det har aldri vært noen andre. Deg. Selv når du ikke er her. Tross i at du dro. Deg. Jeg gikk aldri en dag uten å tenke på deg. Aldri sluttet jeg å be om at du ville komme tilbake. Men jeg mistet håpet. I bønner uten håp tryglet jeg Gud om å vise deg veien tilbake. Tilbake til meg. Du er her nå. Du, i din beste skikkelse. Som den beste du kan være. Den beste jeg vet. Min. Bare min. I mitt hjerte, i mine armer. Du. Men jeg er redd. Du sier det så fint. Alt du sier du føler. At jeg er den eneste. At jeg er alt du vil ha. Jeg tror deg! Hjertet mitt tror deg. Hodet mer enn vurderer deg. Men nervene, de stritter imot. Samtidig som kroppen min lengter etter deg, holdes jeg tilbake. Det er som om hele kroppen har satt seg i forsvarsposisjon. På vakt. Klar for å ta imot slaget, ordene, ensomheten. Jeg savner deg så inderlig mye. Lengter etter å kunne slappe av, legge hodet på brystet ditt og vite at det for alltid vil være oss. 

Ikke slutt å prøve. Kjære, ikke gi opp! Vær så snill å vær tålmodig. Fortsett å vise at du bryr deg. Si at du er glad i meg. Fortell meg hvorfor! 

Si at jeg er vakker, at du vil ha meg, at jeg er alt. Si jeg er alt du tenker på. 

Aldri slutt å være den du er nå. Aldri glem å forstå meg. 

Vær tålmodig, for jeg er ikke alltid lett å ha med å gjøre. 

Husk at jeg har feil. Mange mange feil. 

Vit at jeg alltid vil ha mangler. 

Elske meg likevel.

 

For du ER alt for meg. 

 




Tør jeg?

Jeg kjenner det. Det er ingen tvil. Jeg har opplevd det en håndfull ganger før, jeg vet hvor dette skal. Forelskelse. Jeg nærmer meg igjen. Spørsmålene bygger seg opp, jeg er nervøs. Nei, jeg er redd! Hvordan kommer det til å gå denne gangen? Blir jeg såret igjen? Kommer jeg til å såre? Jeg har ikke gode erfaringer, jeg vet hva det vil si å prøve. Å risikere å feile. Enda lever jeg i kjølvannet av hvert tap. Jeg har aldri kommet meg videre. Vonde ord og ensomhet, de er her fortsatt. Godt bevart under huden. Under arrene. Jeg vet ikke om jeg tør. Hva om vi ikke klarer det? Hva om jeg blir brukt? Om vedkommende forlater meg, men legger igjen akkurat nok til at jeg for alltid vil føle savn.. Har jeg plass til flere å være glad i, å lengte etter? Har jeg fortsatt evne til å elske? Til å stole på? Er jeg fullkommen på tross av at de andre har robbet med seg deler av meg? Er jeg nok? 

 

 

 

 

Et kort på engelsk

To be fully present at the very moment of existing, to live in the moment. Is that what we should do? To live and feel the here and now? Right now Im not so sure. Outstretched in my bed in Algeria, reading Shantaram, Im picturing Bombay in the 80s through a criminals mind. Im dreaming, wishing and fantasizing about the future, where and who I'll be. Im partly living in the memory of my childhood, of my innocence, and of the time when you still loved me. All of these bits of life, some not even my own, some faded and some not yet born are what makes this moment, neglecting the vitality of the immediate reality.

Sint sjokoladekake

Jeg er sint. Konstant sint. Irritert. Egentlig lei meg. Jeg er desperat etter å være alene. Det er som om jeg ikke får plass lengre. Som om huden er blitt for trang. Jeg føler meg fanget, holdt nede, kvalt. Jeg vil rette ut ryggen, strekke ut armene og brøle idet huden revner og jeg blir fri. Jeg vil kunne fly, danse, reise, synge. Jeg vil kaste klærne for et par vinger. Hva er det som holder meg tilbake?

 

To timer tilbake begynte jeg å bake ei kake. Jeg hadde hatt lyst på den i to dager, men ikke hatt nok gidd til å røre sammen ingrediensene. For to timer siden motet jeg meg opp, og startet. Det gikk greit. Jeg hadde lyst å gråte gjennom hele prosessen, men jeg fikk den til slutt inn i ovnen. Christians favoritt. En nydelig sjokoladekake. Mektig med masse krem! Ovnen skrudde seg av midt i steketida, men det ble oppdaget før den rakk å bli kald og jeg fikk skrudd den på igjen. Kaka ble fin. Ikke like høy som på bildet, men helt ålreit likevel. Jeg satte den på ei rist, var det ikke det som var så lurt? At bakverk skal avkjøles på rist? Tror det. Lillesøster lagde kremen for meg. Hun er så flink til det. Så skulle jeg skjære kaka på midten, du vet, sånn at det blir to sirkler man kan sette oppå hverandre, med krem imellom. Sånn. Bare at det ikke gikk. Kaka var ikke avkjølt nok, dermed ikke fast nok. Den ene delen gikk i stykker, og videre i veggen. Da måtte jeg vaske. Og koste. Og plukke opp. Plutselig var ikke kake noe jeg hadde lyst på.

Jeg vil gråte. Slå! Sparke! Klore!

Hvorfor?

Hvorfor er jeg så sint? Hvorfor tåler jeg så lite? Hvorfor vil jeg være alene?

Jeg er kvalm. Sint. Og lei meg. Jeg aner ikke hvorfor.

 

 


Alienated.

Jeg savner å blogge. Savner å ha så god kontakt med meg selv at jeg kan skrive om det jeg føler. Jeg vet ikke hva jeg føler. Jeg kjenner ikke den jeg er. Jeg er ikke meg selv. Jeg har lenge prøvd å finne ut når det skjedde, når jeg sluttet å være ærlig. 

 

Snart er jeg 23 år. Jeg har ikke oppnådd noen av målene jeg satte meg. Jeg er ikke der jeg vil være. Gjør ikke det jeg vil gjøre. Er ikke den jeg ønsker å være. Jeg sitter fast. For å komme løs må jeg gjøre noe drastisk. Noe så drastisk at det kan koste meg alt jeg har. Det skremmer meg ikke. Ingen ting skremmer meg. Jeg er for lei, altfor lei. 

 

Jeg trenger nye ark. Blanke ark. Bar bakke. Jeg må starte på nytt. Alene. 

 

 

 




Uten En Tråd.

 

 

Nå har jeg gjort det igjen. Kledd meg naken og gått ut i kulda. Uten noen form for beskyttelse. Avkledd som før, livredd som alltid. Kommer du til å fyre av skuddene? Selvfølgelig. Du gjør det hver gang, dere gjør det hver gang. Jeg har aldri tjent på dere. Men selv uten noen ting å miste er jeg redd for å miste deg. Du er ikke min, men jeg klamrer meg til deg. Igjen og igjen. Jeg lærer aldri at jeg må slippe taket, la deg gå. Gå selv. Jeg blir alltid stående, til du snur deg. For du snur deg. Hvorfor snur du deg? Hvorfor tar du de stegene bakover? Hvorfor kan du ikke bare gå vekk? Jeg skjønner det ikke. Jeg vil ikke vite. Jeg vil at du skal gå litt til, litt mer tilbake, helt hit hvor jeg står. Der du slapp. Det stedet jeg aldri ga slipp på. Du har fortsatt noen skritt igjen. Bare litt til nå. Jeg trodde du var nære, så jeg lot klærne falle. Men du var ikke nær, og nå har jeg skremt deg lengre bort. Jeg venter på skuddet. 


 

 

Egoist.

Jeg vil ha barn. Jeg vil føle nærhet. Gi kjærlighet. Vite at jeg er viktig for en annen. Det viktigste, den viktigste. Jeg vil gi, alt jeg har, for en jeg elsker. En som blindt elsker meg. En som ikke vet bedre. Jeg vil være den eneste. En ingen kan erstatte. Er det egoistisk å ønske seg barn om man gjør så for egen tilfredsstillelse? Egen selvfølelse? For å føle seg viktig. For å være nødvendig. 

 

I brought children into this dark world because it needed the light that only a child can bring.  ~Liz Armbruster

 

 

 

-Hvorfor ønkser andre seg barn? Hvilken intensjon er den riktige? 

Lovewood

Vær der. Vær der for meg. Ta den rollen du vil, så lenge det er en rolle i mitt liv. I mitt sirkus, min tragedie. Du vet hvor jeg vil ha deg, hvem jeg vil du skal være, men dette er et åpent spill. Du kan være den du vil. Bare du blir. Jeg vil aldri feste tråder til kroppen din. Den vil forbli din, uansett hvilken scene du står på. Jeg arrangerer ikke stykket, det gjør kun Gud, men du kan ytre deg gjennom din tolkning. Du kan velge å være deg selv. Hvem vil du være? Hvilke sko vil du fylle? For du vil fylle dem alle. Ingen vil fylle dine. Jeg er redd for å be deg velge, redd for å gi deg frihet. Men frihet er ikke i mine hender, den er i dine. Det er du som holder meg fast. Du som opptar flere roller, du  som hindrer meg i å falle på plass der du ønsker jeg skal sitte. Jeg har ingen frihet, jeg er bundet av ordene du sa. De som aldri blir borte. Følelsene som aldri faller til ro. Du har knytt tråder til min kropp, både armer og bein er i din makt. Du vet det. Du vet det for godt. Skal du gjøre noe med det? Vil du tilby meg en rolle i ditt liv? Hvor lenge skal jeg henge her og vente. Sett meg ned. 

 

 




Tomt Håp

Når savnet er en naturlig del av hverdagen. Smerten har blitt en del av meg. Trygghet, i den form du ga meg, er så fremmed at det er vanskelig å huske hvordan den føltes. Men jeg lengter fortsatt. For selv om alle veier til deg sklir lengre og lengre fra meg, og jeg vet du har tatt steget videre i livet, klarer jeg ikke gi slipp på håpet. Håpet om at du en dag allikevel vil komme tilbake. Selv om jeg ikke fortjener det, tross i at jeg er en helt ordinær jente uten  mye ekstra. Fordi jeg er meg. Kanskje du elsker meg. Hva om du bare trenger tid, litt tid å tenke, tid uten meg, for å innse hvor mye jeg betyr for deg. At du ikke vil leve uten meg.  Det er et tomt håp. Urealistisk. Du kommer ikke tilbake, du er her fortsatt. Ikke som den du var, men allikevel den du alltid har vært; en venn. Intet mer, intet mindre. Min venn. En jeg kan betro meg til, en jeg er glad i. Det er tamt. Før satte jeg pris på vennsakpet, før jeg visste du kunne være så mye mer. 

 




Det er ikkje sant at kjærleik gjer klok

 

Du er som ei god bok. Et eventyr, ei herlig fortelling om alt jeg drømte om. Deilige, gripende ord. Ei bok jeg ikke klarte å legge fra meg. Du holdt meg oppe om nettene, enten jeg åpnet deg eller ikke. Tankene ble formet av deg, jeg levde i deg. I din verden, den du formulerte så godt, mitt Neverland. Alt som stod var så virkelig. Skrivefeil ble så små. Kapittel for kapittel, raste jeg gjennom, sulten for mer. Papirkutt er ikke vonde når du får dem, de merkes ikke før senere. Jeg merket ikke mine, blodet dekket ikke for bokstavene, ordene, deg. Fort bladde jeg gjennom deg, allikevel ble du nøye lest. Hver setning er husket, jeg glemmer ikke minner. For mens du lå åpen i mine hender, var du min virkelighet. Alt rundt virket oppdiktet, en dårlig pocketbok, ingen klassiker. Jeg var så oppslukt i deg at jeg ikke la merke til at sidene samlet seg i venstre hånd. Vekta skulle ikke kjennes enda. Mot høyre ble du tynnere. Hånda ble lettere og lettere, snart ble den tom. Da skulle vekta kjennes. Når du var opplest. Som ei god bok med en plutselig slutt. Sidene la seg gradvis fra høyre til venste, allikevel kom slutten så brått. For man vil ikke at ei bok som deg skal slutte. Ei bok som har levd seg inn i margen, inn i hodet, inn i hjertet. Ei fortelling man husker som si eiga. Ord man selv har begynt å bruke, tanker man har tatt til seg, personer man er glad i. Alt mellom praktbind som ikke kan åpnes igjen. For boka er ikke mi, den går på rundgang. Jeg har hatt mi tid med deg, du er lest, erfart og elsket. Nå skal du videre. Kanskje beholder hun deg, kanksje ikke.

 

 



(Bilde: vinnerbildet av Valentine's konkurransen på Fotomorro-Facebook)

I dag tenkte jeg å bli meg selv igjen, nå som jeg har vært hun der så lenge.

I dag tenkte jeg å bli meg selv igjen, nå som jeg har vært hun der så lenge.

Jeg er lei av å være den jeg har lata som jeg er. Dritt lei av å gå på tærne bare fordi teite folk har strødd meninger og forventinger over alt. Jeg gidder ikke la andres frekkhet lure meg til å tro at det å la være og si ifra er høflighet. Jeg bryr meg ikke om å formulere ordene 'oppdragent' heller. Faen ta! Jeg skal finne tilbake til den gi faen-attituden jeg hadde en periode. Drite i alt det tullet om å være snill og grei og sånn. Snill er egentlig det teiteste ordet som finnes, det er verken noe kompliment eller karakteristikon. 'Snill og grei' er noe man sier om folk man misliker, men ikke tar på seg bryet med å fortelle hvor dull de er. 'Snill og grei' er den ordkombinasjonen med minst mening. Jeg vil ikke være 'snill og grei'. Faen om jeg skal være 'snill og grei'.

Kasnkje høres jeg ut som en trassig og sur fjortis på familietreff. Men jeg er ikke det! Jeg er en opprørsk ung kvinne i tjueåra. Jeg er opprørsk mot krefter så seiglivede som Ghadaffi og Mobarek til sammen. Jeg skal styrte den overdrevne høfligheta jeg har blitt mata med. For er det noe jeg kommer til å klage på foreldra mine over er det akkurat den. Hvilken tjueenåring i dag neier når hun hilser på en gamling liksom?! Jeg skal slutte å neie, om det så krever at jeg skal teipe sammen knæra og gå som om jeg har hemorider. Neiing kommer helt sikkert til å koste meg jobben, huset og ekteskapet jeg enda ikke besitter. Også kommer jeg til å bli alkoholiker. Faens neiing.

Nå skal jeg spille CityVille på Facebook. Det kan bare være så harry det vil, jeg gir blanke. Profilen min kan bare fylles med forespørsler om fuglefrø og økser, jeg har ikke noe image å opprettholde.

Også er jeg ikke søt. Jeg er faen meg ikke søt!

 

 


(bilde fra google)

Ophelia

Tårene strømmer på innsiden av kinnene. To bekker møtes til en fossende elv. Elva skyller mitt blødende hjerte. Magen fylles og blir tung. Væsken samler seg, vannstanden stiger.  Lungene fylles, halsen fylles. Jeg får ikke puste. Snart drukner jeg. Det er vondt, men ingen ulykke. Det er ikke et mord. Det er min feil, jeg lot tårene samle seg opp. Jeg er alene ansvarlig.  Vannet fortsetter å fosse, jeg hikster enda etter luft. Det er fortsatt tid. Du kan redde meg. Men vær rask!

Fra hodet ramler det ord. Tunge, grå, harde, kalde. Som steiner. Et steinsprang av det jeg burde fortalt. Steiner for hver gang jeg burde sagt ifra. Store steiner, spisse, svarte. En ansamling av blokker raser mot magen. De synker mot bånn og gjør meg enda tyngre. Én etter én, deretter  mange samtidig, så enda fler. Vannstanden stiger igjen, mer for hvert plask, mer for hvert ord. Jeg har ingen pust å holde. Lungene er fylt med steiner, blod og saltvann. Jeg blir svimmel, farger gråner, jeg vet dette er slutten. Men du kan fortsatt redde meg. Om du er rask.

Snakk til meg. Si ordene mine, syng dem. Plukk opp steinene og gi dem vinger. Slipp dem fri. Stryk igjen øynene mine og kyss meg. Lukk dine øyne også, så jeg kan la tårene renne på utsiden. Tøm meg for alt det vonde. Hold rundt meg og ikke gi slipp før jeg er tørr. Vis meg tålmod og nærhet til jeg våger å rekke deg det som er igjen av meg.

Godt Nyttår!

Klokka tikker tiden forbi. Igjen har ett år passert. Snart stables årets nedturer og høydepunkter i store bunker, og jeg får utdelt nye ark. Men i år er de ikke like hvite, jeg begynner ikke på nytt, jeg står ikke klar med fullstendig åpne armer og venter på sjebnen. Denne gangen slipper jeg å undre over slutten på nye eventyr. Arkene er lyserosa og eventyrene leder til en klassisk slutt; prinsen får prinsessa. Prinsessa får prinsen. Lykke.

Jeg vet ikke hvordan kapitlene begynner, alt jeg vet er slutten. Dette årets slutt, neste års slutt. Mitt livs siste strofer.

Med deg.

Jeg gleder meg til høydepunktene. Både oppturer og nedturer. Gledene og sorgene, alt som bringer oss nærmere hverandre. Ferier, krangler, høytider, suksess, skuffelser, misforståelser, usikkerhet, lidenskap, sinne, kjærlighet, sorg, solskinn, regn, orkaner og jordskjelv.

Og hverdager. De kjedelig grå der tid går i sakte film og vi drømmer oss bort. Tomme dager som definerer stunder med innhold.

Nærhet uansett avstand. Ro uasnett støynivå.

Tillit, kjærlighet, trygghet.

The only guy who's honest is the guy who sings in the shower

Hemmeligheter er forbannelser. De blir kastet over deg som trolldom. Er du i besittelse av en hemmelighet, er hemmeligheten i besittelse av deg. Den eier deg. Du slipper aldri løs fra grepet. En hemmelighet er en byrde. Den vokser når den deles, den blir ikke lettere. Hver person med kjennskap til hemmeligheten vil lide. Den kan ikke gis videre. Byrden kan ikke løftes av. Folk sier at deling av hemmeligheter skaper bånd. Menneskelige bånd, nærhet og tillit. Jeg har alt dette, men mister det om jeg deler min. Ingen kan noen gang komme innpå meg. Ingen kan kjenne meg. Dette vet de ikke. Det vil de aldri vite. Jeg kommer ikke til å fortelle noen om meg, ikke den jeg innerst inne er. Aldri. Fremmede som nære, ingen. Noen ganger liker jeg ensomheta, oftest kveles jeg av den. Det skjer at jeg lurer på om noen legger merke til det. Om noen hører tankene mine, om de ser følelsene. Hva om hun kjenner hjertet mitt dunke, hva om det merkes at det banker fort, hardt, når hun er tilstedet? Jeg tenker ofte på det. Ingen kan vite. Jeg lever en løgn. I et hav av løgnere er jeg ikke alene, men jeg er ensom. Jeg hører på musikk og ser filmer om folk som minner om meg selv. Noen snidder hemmeligheten, det er nesten tilfredsstillende. Jeg liker ikke bruke ordet hemmelighet, det får meg til å føle meg som en forelska seksåring. Hemmelighet er det eneste ordet jeg finner. Tabu? Gåte? Det er kun tabu for meg. Svaret er klart, å holde kjeft. Det er en hemmelighet, en barneskoleforelskelse.

Kjærlighet er panfili.

Unnskyld

Høye stemmer. Det styggeste jeg hører.

Skriking, brøling. Vonde ord, såre følelser.

Ord som sverd, toner som kuler. Hver munn lades opp; gjøres klar til kamp.

I kveld er ingen hjerter trygge. Orda treffer alltid. Rett i sjela.

Sinne, smerte, kvalme. Så stillhet.

Den verste stillhet.

Lydløse tanker, angrende ord.

Bitterhet. Stikkende, kvelende, bitende stillhet.

Stumme sekund så lange som timer.

Hva venter vi på?

Hvem har styrke til å rive ned muren? Hvem har mot til å være ydmyk?

Tør jeg?

 

 

 


-Photo: Google.

 

 

Jeg er en barrumpa morder

I dag er jeg en morder, i teskjorte, lue og tøfler, bevæpnet med langkost og tue. Til en egenkomponert spilleliste jakter jeg på hårete grå hybelkaniner, sand og små papirbiter. Jeg skyver vekk senga, bord og stoler, og skyter langkosten inn under pulten. Jeg ser mørke skygger smyge seg bak trebein og pyntegjenstander, men de kommer ikke unna! Fort, i en fei fukter jeg tua, fester den neders på skaftet, og svosj så sitter hårdottene fast på kluten! Hår, støv og godteripapir prøver å fekte seg fri fra min gule skureklut i det jeg slipper den ned i vaskebøtta. Skvett, plupp, skvulp! Så snart vannet trekker seg inn i hårballene har de ingen sjanse, da synker de rett til bunns! En ond latter bobler i meg, jeg kan ikke la være å kose meg i synet av de dalende erobrerne. I lang tid har de hersket over mitt herredømme, jeg fikk problemer med å puste og skjemtes å ta imot besøk. De har slukt både hårbånd og  kronestykker, men nå er det nok. Nå tar jeg tilbake makta! Svisj, sprut, svusj! Mot meg med langkosten i hånd har de ingen håp! I tøfler, lue og teskjorte fakker jeg dem alle som én! Snart tar jeg tilbake tronen, endelig er jeg enehersker, keiser, farao, diktator i mitt eget krypinn.

 


Bilde: fra google.

 

All murderers are punished unless they kill in large numbers and to the sound of trumpets. -Voltaire

Here I am, on the road again

 

Hvorfor lærer jeg aldri? Hvordan kan jeg gjøre samme tabbe om og om igjen? Er det dumskap? Galskap? Eller skjebnen? Uansett årsak er resultatet det samme. Jeg ender opp med tusen gåter og usikre tanker. Jeg stiller spørsmål ved meg selv og hvem jeg er. Og lurer på om jeg burde vært annerledes. Litt mer tålmodig? Litt tryggere på meg selv? Skal jeg bry meg mer eller gi mer faen?

Alt er mest sannsynelig overdrivelser. Jeg er påtrengende, oppmerksomhetssyk og tenker for mye. Igjen, det er meg. Ingen andre, meg. Det er jeg som må jobbe med meg selv. Lese Ord Over Grind ti ganger, morgen og kveld. La ordene gi meg hvile, slik de gjorde sist. Begrense trangen til tilknytning, forsvare følelsene, skalapleie savnet. Gi meg ro til å gi rom, trygghet til tillit.

Eller blir jeg lurt?

Som sist..

 

Ord over grind

 

Du går fram til mi inste grind,

og eg går òg fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,

og det skal vi alltid bli.

 

Aldri trenge seg lenger fram,

var lova som gjalt oss to.

Anten vi møttest tidt eller sjeldan

var møtet tillit og ro.

 

Står du der ikkje ein dag eg kjem

felle det meg lett å snu

når eg har stått litt og sett mot huset

og tenkt på at der bur du.

 

Så lenge eg veit du vil koma i blant

som no over knastande grus

og smile glad når du ser meg stå her,

skal eg ha ein heim i mitt hus.

*To be trusted is a greater compliment than being loved. - George MacDonald. *

Får ikke sove..

Jeg får ikke sove. Klokka er langt over trøtt, allikevel får jeg ikke til å sovne. Alle lydene jeg er omgitt av holder meg våken. Naboene har fortsatt sommerferie og har snudd døgnet. Det høres ikke ut som de har tenkt å legge seg på en stund. Gata utenfor rommet mitt er fylt med barn som spiller fotball, leker har'n, krangler om leker og detter og slår seg. På hjørnet sitter nabolagets dominospillere, hankjønn i alle aldre, og slamrer de hvite brikkene i ei treplate mens de slipper ut  testosteronfylte gledesbrøl. 

Alt bråket gjør meg urolig, jeg snur og vender meg i senga. Det er umulig å finne ei behagelig stilling. Lydene virker høyere for hvert minutt. Fra husene strømmer skarpe kvinnestemmer, de ler, prater og ler mer. De snakker så høyt at jeg ikke har noen problemer med å få med meg bygdas ferskeste sladder. Kjære Gud, send meg et par ørevern!!

Egentlig tror jeg ikke at å stenge lydene ute hadde latt meg sove. Jeg produserer mye bråk selv. Tankene i hodet bråker, magen bråker, hjertet bråker. Ved hvert dunk sender blodpumpa beskjed til hver celle om å holde seg våken. Kroppen skriker etter søvn, men får ikke lov. Jeg skjønner ikke hva jeg stresser over! Hva er det jeg tenker på? 

Får søke litt på google og se om de har noen gode tips til hvordan å få sove, å telle sauer hjelper ikke! 






                                                  Dear God, kill my thoughts before they kill me.


-S.Afrika.

Raske ærlige ord på trappa

Jeg kan ikke tilgi. Ikke det, ikke deg. Før prøvde jeg, nå vil jeg ikke. Jeg ønsker ikke at du skal ha det godt. Heller ikke vondt. Når det kommer til deg er jeg likegyldig. Det var et punkt hvor jeg var glad i deg. Jeg nådde dette punktet flere ganger. Nå er punktet borte, tilintetgjort. Det er slik jeg egentlig vil ha det. Nå slipper jeg å prøve, jeg slipper å tenke på å være glad i deg. Det er befriende. Jeg kan leve mine følelser slik de egentlig er. Du trenger ikke ta del i de. Jeg aksepterer kroppens valg om å stenge deg ute, men jeg er usikker på om omgivelsene respekterer dette. Vil de forstå? Vil du forstå? Jeg vet du ikke skjønner hva du gjør. Du ser ikke at hvert minste klor åpner det dype såret. Kloret du har glemt og som jeg ønsker å glemme. Så, vil du respektere mitt valg, eller må jeg fortsette å late som? Jeg ønsker ikke å leve med ei maske lengre, jeg vil la huden puste. Men om tiden ikke er inne for dette, vil jeg fortsette å smile. 





Brev

Som jeg sitter og skriver ved å trykke ned små svarte knapper tenker jeg på hvor mye mindre jeg legger igjen av meg selv ved å skrive på denne måten. Klart, jeg klistrer fingeravtrykk på hver taste. En skal ikke se bort i fra at det drysser litt gammel hud og DNA mellom bokstavene heller, men dette gjør ikke skrivet mer personlig. 

Det er klart at man skal bruke egne ord og slikt, jeg gjør da det! Jeg finner opp ord i einingen, og ikke tar jeg ibruk regner for setninger og dets byggesteiner heller. Det er rett som det er at jeg deler opp et ord eller setter sammen to. Ingen skal beskylde meg for å skrive firkantet og rett. Allikevel er det ikke nok med uanstendighet i skriveriene jeg produserer. Linjene er rette og bokstavene like. 

En a  forandrer ikke form etter humøret jeg er i. O siger ikke sammen etter fjerde papir. Uansett hvor fort jeg skriver vil verken p eller r likne n. T vil alltid ha sitt tak, og i og j vil aldri glemme prikken. 

Jeg savner penn og papir. Brev og konvolutter. Og postkort. 

Det er det ingen grunn til. Jeg finner heller fram brevpapir og skriveredskap. Her skal det produseres brev! 

Gleder meg til å slikke på frimerkene :)
                                                                                





Onsdag 10.02.2010 i Algerie

I dag er en sen onsdags morgen. Rommet ser ikke ut. Jeg skulle ha ryddet det for lengst. Klær dekker bordet, senga, ikea-skuffene og kontorstolen. Pulten svømmer i skolesaker og andre saker. Gulvet er dekket av bøker, gamle sokker, vesker og aviser. Tusen tegn på at jeg ikke har vokst fra tenåra. Ute brenner sola huden av forelskelsestestende fjortiser på hjørnet. Jeg hører fnisinga deres helt inn hit. Om få timer skal jeg ut og shoppe med lillesøster og ei venninne. Venninna, blir med meg tilbake for å sove over. Vi skal skrive oppgave. Til helga kommer flere jenter, vi skal se film, ha fellesvoksing og snakke om gutter. Jeg må få rydda rommet, men det er mye morsommere å hoppe i senga med luftguitaren til Joan Jetts i love rock and roll. 





Algerie i grønt, rødt og hvitt!

Fotballfeberen er her igjen. Et deilig tilbakefall av glede, håp og lykkehormoner. For få måneder siden pågikk det en kald krig av supporteropprustning mellom Egypt og Algerie; gater, hus og offentlige bygninger var dekket av flagg, hvert andre menneske gikk i fotballdrakter eller gensere med fotballsitater, avisene var alle erobret av fotballnytt og landet pyntet i grønt, rødt og hvitt. Flere malte også store flagg på husveggene, til og med bilene ble malt. Alt folk snakket om var den siste kampen! Dette pågikk under VM kvalifisering. Algerie slo Egypt på hjemmebane, Egypt tok igjen innen for sine grenser for så å bli knust av Algerie igjen på nøytral jord. 




Nok en gang er opprustningen igang. Algerie kom videre til VM og har nå nådd kvartfinalen i Afrikamesterskapet. I kveld spiller vi mot Elfenbenskysten. Stemninga er på topp! Studentbussene som frakter akademikerne rundt om i landet ble omgjort til noe nærliggende norske russebusser natt til 17. mai. I butikker, på gata, på universitet og skoler, over alt er det ett tema som er i fokus: fotball. Hvem skal spille? Hvem skal ikke? Spådommer og ønsker strømmer på. Pessimister er i undertall, de fleste har troen på Fennekene. 


Et bilde av studentbussene som kunne vært tatt i dag.

Mange sier fotball er religion. Min oppfatning er en annen. Her er fotball drivstoff til nasjonalisme, samhold og håp. For få år siden ville disse ambisiøse og nasjonalistiske sjelene ikke blunket for en mulighet til å forsøke å svømme seg over til et fattig liv i Europa. Nå lyder karkabouene annerledes, Algerie, vi ELSKER deg!. Det er ikke lenge siden borgerkrigen, og selv etter myndighetene erklærte den over har grupper vært i konflikt. Nå går vi alle under samme flagg. Vi er alle algeriere. Vi går alle under samme flagg, berber, araber, fra nord, sør, øst, eller vest. Kanskje er ikke landet fri for vold og korrupsjon, men som en ung og pratsom algerier her om dagen understreket, vi supporter flagget- folket!.

Vi håper, ber og lengter! Måtte de Grønne bringe oss enda en seier! 



                                         

ONE TWO THREE! VIVA L'ALGERIE!! 






Godt nytt år (:

Det ble ikke oss. Alene ønsker jeg nyåret velkommen. Timer og minutter strømmer imot mine åpne armer, som om min gjestfrihet betyr noe. Triste toner og en sart stemme understreker hormonsyklusen min. Kroppen forbereder seg på en ny start, hodet har ikke kommet på tanken. Først var det vondt. Jeg ble kvalm, tankene stoppet opp, ord ble borte. Dag og natt gikk i hverandre. Ordene dine blennet meg for lyset. Nå er dette min standard; smerte, kvalme, mangel på tanker, sammendratte døgn og mørke. Det er greit, man legger kun merke til forandringer, dette er nå normalen, mitt null. Alle oppturer og nedturer måles nå på denne skalaen. Jeg står tom på sår bakke og ser opp mot månen. Dette blir et godt nytt år! 






Sånn dagsblogging

Om fire dager skal jeg være ferdig med oppgaveskriving, da er kampen* over, da er rommet ryddig og pent og kofferten pakket klar. På mandag bærer det nordover mot Oslo. Det skal bli godt, for på tirsdag skal jeg gå på Prix, da skal jeg gå fram og tilbake mellom hyllene og se på det dårlige utvalget. Jeg skal legge merke til tre nye produkter, og spørre Prix-Silje eller Prix-Haakon (husker ikke hvem det er som jobber på tirsdager, også kan det jo hende at de har byttet om med vaktene) etter produkter som ikke lenger eksisterer. Etter å ha plukket litt på brødene og skrapt litt is av frysedisken med fingrene skal jeg gå mot disken og ta meg en tyggispakke. Extra i sølvpapir, men hvit eller blå skrift. Bare så Prix-gamla ikke tror at jeg har lusket rundt og stjålet noe. Jeg er jo svart vet dere, og Prix-gamla er ekstra obs på slike, hun har nemlig erfaring. 
Når jeg går ut av butikken gjennom de elektroniske skyvedørene med kost under som åpner seg selv bare ved synet av meg, skal jeg føle at jeg er i et industriland. Det er jeg jo! Om fire dager altså. Jeg tror nok jeg blir å titte på tavla mellom de to skyvedørene, der står det alltid om katter som har blitt borte eller som skal gis bort. Jeg kommer aldri til å skjønne meg på folk og katter, er det ikke hunden som er menneskets beste venn? Personlig holder jeg meg til hybelkaniner. De spiser det de finner på gulvet og trenger verken trim eller børsting. Eller kanskje litt strigling, en gang hver fjerde måned.
Når jeg er lei av å lese om bortkommende katter går jeg nok ned på Rema 1000. Rema har boller uten rosiner i poser med blå skrift. I hver pose er det ti boller. De er alltid litt most, men det gjør ikke noe. 
Vår Rema er inne på et lite senter, senteret bytter butikker oftere enn lillebror bytter sokker. Det sier kanskje like mye om guttens trang til renslighet som senteret, men det er nå så. Jeg skal i alle fall sjekke ut hva som selges der nå. Deretter tar jeg nok bolleposen på ryggen og vandrer opp gjennom skogen til gamleskolen og så hjem igjen. Det skal bli godt. Å komme hjem altså. 
Senere kommer vel Karima joggende gjennom skogen for å spise noen boller. Kanskje koker vi te også. Det blir nok koselig. 


* Kamp mellom Algerie og Egypt får Nordafrika til å holde pusten på lørdag. Det er snakk om kvalifisering til VM. Mamma skal lage kake. Gleder meg. 

Din strand

Det er mye jeg kunne skrevet bøker om. Så mye mer jeg skulle ønske jeg klarte å beskrive. Ord strekker ikke alltid til, slik er det bare. Jeg har slått meg til ro med det; noe kan ikke foreviggjøres. Allikevel er det stunder jeg prøver å bevare, øyeblikk jeg forsøker å fryse. Noen er mine egne, andre; andres.  Nå vil jeg hermetisere din glede, dine følelser og behag. Slik at du kan åpne de og kose deg med innholdet en grå og trist dag. Jeg vet du har mange slike. Det har vi alle. Og mens du leser over dine egne følelser, ser du kanskje også mine. De jeg aldri får uttrykt. De som aldri kan foreviggjøres. 

Jeg vil fortelle deg at du ligger på ei strand. Ei strand et sted som føles hjemme. Det er ikke alltid hjemme, men det er det nå. Akkurat nå er det fjerne gamle stedet hjemme. Dine nærmeste er ikke der, det er bare du, alene. Dette liker du godt. Det er nå du ser det, hvem de kjære er, hvem du husker. Hvem som er hverdag, og hvem som er liv. Det er nå du klarer å skille tanker. Du skiller følelser også. Du vet hvilke som er ekte og hvilke som bedrar. Forbigående og evige. Du vet sannheten, og nyter den. Du vet at jeg alltid vil være der. 


*får ikke lasta opp bilde, så man får lukke øynene og bruke minner til å danne et fint bilde av ei deilig strand*

Hypothalamus

Egentlig skulle jeg ha sittet og lest om sult, ikke Hamsun-Sult, men magesult. Eller ifølge boka trenger man ikke ha mage for å føle sult, det er vist levra og hypothalamusen som måler sukkerinnholdet i blodet og sender sultsignaler til hjerenen når det trengs. Dette er jo lurt, så slipper jeg å være redd for aldri å bli sulten igjen om jeg skulle miste magen. Hypothalamus høres forresten ut som en krysning av en engelsk/amerikansk/australsk/sørafrikansk/engelsktalendelands flodhest og en mus. Det høres sabla tøft ut. En diger naken mus med store nesebor.


I går regna det masse da jeg skulle hjem fra skolen, Jeg liker regn, skikkelig, men i går regna det så mye at jeg ikke så hvor jeg gikk, eller rettere sagt løp. Jeg løp altså, i nesten hele ti minutter, med armene rett fram klar til å løpe på noen. Og mens jeg løper kommer et snålt, men trivelig, kvinnemenneske og griper armen min, "buss?" sier hun og venter ikke på svar før hun fortsetter å dra meg mot buss stasjonen. Takk til dama med rosa sjal og øyesminke på kinna.


Ser norske myndigheter råder hele folket å ta svineinfluensavaksinen. Snodig å oppfordre folk til å få sprøyta inn masse livsfarlige ting og tang som skal være farligere enn selve influensan. Jeg skal i alle fall ikke ta den, uten å gå inn for noe misjonering på det.


Nå skal jeg masere nakken inn med noe smertestillende urtegugg som lukter rart, men godt. Har hatt stramme og vonde nakkemuskler en stund, det ble ikke bedre med tung sekk fram og tilbake fra skolen, men nå som jeg har fått "omega pain killer-liniment" går det supert! Min første løsning på nakken var forresten botoxinnsprøytning, men etter endel snåle tilbakemeldinger på ideen droppa jeg det. Om det likevel blir den nyeste trenden blant studenter, så har jeg det skriftlig her på blogg at det var min idé.


PS. jeg har sabla lyst på sånn onepiece som blogg reklamerer for. De ser digge ut.


hypothalamus


Korleis trur dykk ein hypothalamus er?

20.oktober

Aksept

Tilhørighet

Vennskap og kjærlighet

Trygghet

Ensomhet.


Jeg tror jeg har sluttet å ha noe å si. Ord er vanskelige å gripe tak i, tanker blir sjelden lenge. Følelser er svake. Jeg vet ikke hvilket humør jeg er i. Boka ligger åpen på senga med sidene 366 og 367 vendt opp. Slik har den lugget lenge, først på pulten, så på senga, så på gulvet, og nå på senga igjen. Ordene er blasse, verken motivasjon eller emosjon ser ut å bety noe for meg. Blir jeg feridig med boka på to uker skal jeg på operaen, selv det lokker ikke til lesing. Livet virker smakløst. Kanskje er det jeg som er smakløs; løs, uten smak, med dårlig smak. Godtroende, håpefull. Eller så er dette bare noe jeg tror, akkurat nå, i kveld. For i morgen, etter et par sjokolader og noen liter is, blir jeg sint, setter jeg meg på sykkelen og spinner ivei. Og leser nesten to kapitler. Så smiler jeg resten av dagen, og dagen derpå.

Kattemann

kattenmedstøvlenemann

Ei siste stjerne


svarte




Den siste stjerna skinner i natt. Ikring er kun et ukjent mørke. Det er slutten. Slutten på alt du kjenner. Begynnelsen på det du ignorerte, det du ikke ville høre og alt du lot være å se. Mørket kaster lys over ignorans, hovmod, misgjerninger og tomme løfter. Du blir jaget av hvert minne. Glade dager redder ingen. Du må i dekning. Løpe. Bort. Fort. Men du vet det, det nytter ikke. Du har ingen steder å gjemme deg, det er forgjeves. Du -din egen fiende. Ingen kan redde deg nå! Det er for sent. Du har ventet for lenge med å gå tilbake, du kan ikke snu, det er for sent å be. Ingen lytter, ingen åpne veier. Du løper i mørket. Kroppen var aldri så tung, tyngdekrafta griper om deg. Høye lyder er hule for dine hjertebank. Du, sjebnen og den ensomme stjerna. Det tunge mørket skjuler intet, du blottes. Tårer, anger og bønn fyller kroppen. Du vet det ikke finnes nåde, desperasjonen lar deg prøve likevel. Du løper ut i intet, det som før var alt, det som snart ikke er. Stjerna senkes ned mot bakken. Svetten tappes av hver pore. Du prøver å huske versene som skulle trøste, men finner ikke ordene. Du presses mellom jord og ild. Det du kom fra, dit du skal. Du kan ikke fortsette å løpe. Mørket i deg kan ikke lenger unnslippe lyset.



svarte


.




Les mer i arkivet » Mai 2014 » November 2012 » Oktober 2012
hits